En tankevekker

Den siste uka har jeg hatt en følelse av at alt er galt. Jeg føler at jeg ikke har noen venner, at ingen ringer meg, at ingen bryr seg. Jeg føler at det alltid er jeg som tar initiaiv, og at hvis jeg ikke ringer noen er det ingen som ringer meg, og at vennskap ikke skal være sånn. Jeg føler meg deppa fordi jeg ikke har en jobb. Jeg føler at jeg er slem mot faren min, at jeg manger sosiale antenner, at jeg ikke får glede av ting. Jeg blir kjempeirritert over små filleting, som avlyste treningsavtaler. Jeg våkner og er lei meg. Jeg går rundt og er småsyk og det er helt sikkert fordi kroppen min er overstressa. Jeg har dårlig samvittighet og bærer på masse innesperra agressivitet.  Jeg føler at jeg har tatt et digert skritt bakover, at jeg ikke er så psykisk sterk lengre.

Og så plutselig innså jeg hva som egentlig er problemet:
Jeg har bare sett mamma en gang på fjorten dager. Det er DET som er problemet. Jeg har dårlig samvittighet fordi jeg ikke har vært hos mamma.  Og alle småproblemene mine blir forsterka av den følelsen av å ikke være der for den som trenger det mest. Med andre ord så er ikke verden så dust som jeg føler at den er, det er bare at jeg er ekstra ømfintlig når jeg ikke har vært på besøk hos mamman min.

Så nå skal jeg gjøre et ekspriment:
jeg skal reise ned til mamma og være der en liten stund, og så skal jeg se om alle de andre problemene mine virker mer overkommelige etterpå. Jeg vedder på at alt kommer til å føles mye bedre! Lover å oppdatere dere etterpå.

Oppdatering:
Jeg føler meg absolutt bedre nå som jeg har vært hos mamma, som om en byrde jeg ikke viste at eksisterte har blitt borte fra skuldrene mine. Det er utrolig hvor mye som kan ligge å gnage på underbevisstheten!
Nå skal jeg snart ned å svømme or første gang på evigheter, og herregud så jeg gleder meg til å få brukt kroppen ordentlig igjen. Svømming banker alt!
Små problemer vil man alltid ha. Venneproblemer er og blir venneproblemer, de vil alltid være der i større eller mindre grad, og det gjør ingenting.
Selvfølgelig skulle jeg ønske at det var litt anderledes, men det er faktisk ikke så ille som jeg syntes tidligere denne uka. Det virker som om jeg underbevisst har gjort alle de små problemene mine MYE større, for å slippe å tenke på den egentlige årsaken som ligger under: mamma.
Jeg elsker mamman min, og selv om det er vanskelig å være der blir jeg så utrolig mye mer fredfull etterpå.

Oppdatering2:
Glem Ali Kaffe! Det er svømming som kurerer gruff.
Gud bedre så deilig det var å være i vannet og bruke hele kroppen på en gang, telle runder og føle seg fornøyd etter å ha oppnådd målet! For deretter å ta en lang dusj, vaske panneluggen og putte seg i badstua og bare slappe kjempemye av. Og så gå ut i snøføyka med iPod og Death Cab for Cutie på ørene og møte Rune og bare ha det kjempetrivelig. Alle de vonde tankene er borte nå.
Jeg visste den dagen her kom til å bli bedre til slutt!

Dagens motto:
Alt ordner seg.