Ah,
det var nydelig hos Jan - som alltid.
Sov godt uten mareritt, spengte grenser i forhold til eget sexliv,
spiste masse is og preika piss med Andrea.
Haha.
Det har skjed hyggelige ting i livet mitt jeg har glemt å fortelle dere om fordi det har vært så mye dritt:

1) Jeg har starta opp en treningsdagbok på kvinneguiden (ahahhaha)
for dere som er intressert i å følge meg er linken som følger:
http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=468908

2) Jeg ble ringt av en dame forrigeu ke, hun vil at jeg skal stille ut bildet av Linnea på By:Larm i Oslo!
Crazy Banana!
Jeg har ikke begynt å lage utkast engang (skal være en trykksak) og helvete heller, deadline for INNLEVERING er 15. Februar.
Derfor har jeg satt deadline for produkt neste fredag.
Fem dager har jeg på meg.
Jajaja.

3) Nå sitter jeg og skal bestille kjoler fra Modcloth. :D

Snart ut,
sliten i huet, alt spinner.
skal til Jan.
burde ikke dra til ham når jeg er så utafor.
Kanskje jeg klarer å spille happy.
kanskje en tur ned på sort og blå for å tape i rockequizen,
men det spørs litt.
Mest sannsynlig ligge på rommet til Jan og klore meg fast til ham.
Glad jeg har ham, forøvrig.

Og glad jeg har de andre vennene mine også,
selv om jeg aldri ser noen andre enn Michelle for tida.
Kanskje sporadisk Malin og andre deler av gamlegjengen på fylla.
Men ca aldri edru.
Tankene nå er ulne, vanskelige å få tak i - men jeg vet ikke hvordan ellers jeg skal få dem vekk enn å skrive.
Jeg er sliten.

Ikke nok med at verden var vanskelig nok som den var.
Psyk ringte,
fortalte at blodprøven jeg tok er ødelagt,
og at jeg må ta en ny blodprøve.
10.Februar gjelder ikke lenger.
Midten av mars i stedenfor.
Alt er ødelagt nå.
Jeg er så forbanna lei.
Og jeg vil at noen skal ta vare på meg.
Men jeg tør ikke akkurat si ifra heller.
FAEN TA.
Jeg var hundre prosent innstilt på den datoen,
og nå har jeg ikke engang en dato?!
HVA FAEN er det for noe jævla dritt.

Jeg er kjempeleimeg, orker ikke stelle meg, orker så vidt dusje, gidder bare spise når jeg får mat,
gidder ikke ta intiativ til å finne på noe, lar livet råtne bort.
Jeg er så lei meg.

Våkner hver morra
jævlig lei og sliten av mareritta,
som jeg har konstant.
blå under øya.
Går på jobb hver dag, blir i gradvis bedre humør. Er på jobben i ti timer.
Drar hjem.
Blir deppa igjen.
Sovner, har mareritt, våkner, drar på jobb, drar hjem, er trist.
Detta er jævlig vanskelig.

Edit:
Er fortsatt drittlei, men dagens opptur:
har akkurat vært hos legen og kutta ut en fettklump fra øret.
Jeg fikk se på den.
Jeg likte den litt, den var lang og firkanta
Nå går jeg med en plasterlapp på øret.
Tøft, ikke sant?




(drit i at jeg ser ut som en deprimert emogutt med stygg pannelugg, ok? Jeg orker ikke stelle meg for tida, depresjon taking over)

Fredag kveld,
ikke øl.
Tenker på mye
på det eneste jeg egentlig er skikkelig redd for.
Hvordan vennene, bekjente og elskeren min kommer til å reagere
hvis jeg får diagnosen.

For jeg veit at det er veldig naturlig for venner å trekke seg unna,
bli redd, bli trist, ikke klare å snakke om det.
Og jeg trur jeg kommer til å miste mange jeg kjenner
inn i en tåke av utilgjengelighet og unnvikenhet.
Og det må jeg jo til en viss grad forberede meg på å akseptere.
For det er jo helt naturlig å reagere sånn.
Håper jeg klarer å være fornuftig og ikke dævve av skuffelse når færre og færre tar initiativ til å finne på ting.

Jeg trenger dere.
Skikkelig masse og intenst og sikkert alt for mye i forhold til hvor mye ryggene deres klarer å bære.
Jeg håper dere klarer å være sterke for meg i tida fremover, og klarer å akspetere en
eventuell framtidig sykdom.
Jeg håper dere klarer å sparke meg hardt bak hvis jeg sutrer for mye,
og jeg håper dere klarer å si ifra hvis dere trenger en pause.
Og jeg håper at jeg ikke kommer til å slite dere ut.


Jeg tenker på 10. feburar hele tida
Ser for meg hvordan jeg kommer til å reagere den ene eller andre veien.
Fantaserer kanskje i overkant mye om å være frisk,
bygger kanskje en falsk forhåpning.
Sitter og gleder meg litt til å få svaret, i tilfelle jeg er heldig.

Jeg tenker jo mye på hvordan jeg vil reagere på å få den mest sannsynlige beskjeden også,
for innerst inne har jeg allerede stilt min egen diagnose.
Jeg vet jeg kommer til å bli syk,
jeg kjenner symptomer - og jeg har null forventning om å leve et liv som alle andre.
Jeg er sikker på at jeg aldri kommer til å tørre å ta lappen, ta en skikkelig utdannelse, få en livslang partner/ektemann, leve lengre enn fylte 60 eller ha det fint etter fylte 40.
Inni hodet er det en umulighet for meg å være frisk, jeg tror ikke noe på at det er en mulighet en gang. Har egentlig innfunnet meg med Huntingtons. men jeg har jo det lille håpet,
som jeg egentlig har mest lyst til å kverke. For det lille håpet som blir knust, kan virkelig drepe all livslyst jeg har, jeg burde ikke fantasere mer om å være frisk.

Ting jeg skal gjøre den dagen jeg får vite:
1) Fortelle, værtfall til Michelle og Stine - det er ikke sikkert jeg klarer å fortelle det til flere første dagen.
2) skrive lister over ting jeg vil gjøre før fylte 30 (eventuelt før jeg blir oldis, hvis livet gir meg den muligheten..)
3) grine, uansett utfall

Må kjøpe en del sigg.

Oisann
der var blodprøva tatt.
og dato satt.
Svaret som sjokkerer verden,
som avgjør mitt liv,
kommer 10.Februar klokka 09:00.
Og dere som er verdige å vite om jeg blir syk eller ikke,
ikke fortvil,
jeg skal fortelle det til dere, en etter en.
men ikke ring og mas på meg når dommen har falt.
Jeg må ha tid til å hente meg inn,
samle krefter.
Det er det eneste jeg ber om :)
Jeg ringer dere.
Og jeg gleder meg.


PS: hektisk for tiden.
check it out
Mandag: stod opp klokka ti. gjorde fysioøvelser og gikk en tur. lagde middag. dro på jobb klokka tre.
Tirsdag: stod opp klokka ni. Dro til psykiateren. Dro til sykehuset i Skien. Tok blodprøve der. Dro til legen etterpå, for å skaffe en legetime. Dro til herkules deretter, for å kjøpe mer te. Dro tilbake jobb klokken tre.
Onsdag: må stå opp tidlig, gjøre fysioøvelser. Klokka tolv - ta ny blodprøve - denne gangen i Porsgrunn, og for et helt annet formål! Skal nemlig sjekke om jeg kan bli blodgiver, for jeg vil gjøre noe godt for verden. skal også til optiker for å finne en time. yay. og etterpå det skal jeg hente noen greier på downtown. deretter på jobb. og deretter til Jan.
Torsdag: forhåpentligvis en rolig dag før jobb og etter jobb
Fredag: fysioøvelser og turgåing, et etterlengta besøk til Michelle, deretter jobb. jobbjobbjobb.

I think I am a little bit in love with you
But only if you're a little bit
Little bit
Little bit
In love with me

I've been watching him
for seven days
His hans pale
knuckles moving beneath the skin
fouetus-like

Ting er ikke kjipe.
Ting er fine.
Sommerfugler knyter seg i magen min,
det skinner en sol i fingrene mine,
jeg opplever enkel lykke.
Uten konkret grunn.

Jeg har kanskje ikke en grunn til å føle denne gleden,
og logisk sett burde jeg være lengre nede,
fordi ting tilspisser seg.
Det er viktig nå.
Det er nå eller aldri.
Jeg tar testen snart.
Jeg får svaret snart.
Snart vet jeg omrisset av fremtiden min.
Det viktigste.
Viktigere enn noe.
JA
eller
NEI
Og det burde skremme meg.

Men jeg er bare - glad - rolig - smilende -
For nå er jeg klar for svaret.
Jeg er klar for å kaste meg ut i det,
uten fallskjerm.
I tusen kilometer i timen.
Det kommer til å gå fort.
Og mulighetheten for å lande rett på bakken uten engang
å rekke å ta seg for med hendene,
er femti prosent.
Og hvis jeg skal være ærlig
så har jeg ingen forventning om å lande på beina.

Jeg er overbevist om at dette kommer til å gå til
helvete
og jeg er klar for det.
Jeg har absolutt null tro
på at jeg er frisk
Jeg lengter
etter å få bekreftet det jeg allerede vet
At jeg kommer til å bli
som min mor
og ikke som min far.
Dette skulle vært gjort for lenge siden.

Kjapp liste på slutten som vanlig,
for å bryte opp den alvorlige stemninga:

Tre mennesker jeg har satt pris på denne uka

1) Michelle
Som har kontroll, som alltid finner på noe for FFU.
Som er åpen for både å lytte og å snakke.
Som er vakrere og mer viktig enn hun kanskje skjønner selv.

2) Hanna
Gjør meg glad med sprø samtaler som kan gli fra neger til hylleblomst uten problem, ved å glemme ord (som eplepsi) og ved å la sårbarheten din såvidt skinne igjennom

3) Jan
Gir meg selvtillitt, spontanitet og kjærlighet - og tro på at verden kan gjøres enklere enn den er,
bare man vil det selv.

Heizann

Ekke så mye å si for tida,
ting er fine.
Og veldig stressende,
er så utrolig mye som skjer NÅ.
Masse venner å møte/kose med,
masse jobb, masse ting som kommer i posten (iMac!)
masse kino, svømming, shopping, cafe, pannekakeonsdager.
Og ikke minst testing i forhold til Kjipeste med stor K.

Caps lock, volum opp!
Dere hører fra meg når ting roer seg og jeg har mulighet til å sitte her og
klage over at tinger så kjipe.