Jeg er sliten og egentlig litt deprimert,
litt nedtrykt av alt maset og tjaset.

Har litt dårlig samvittighet for at jeg ikke er syk likevel,
når jeg har whina så jævlig lenge om det.
Føler det kunne vært veldig mye energi spart.

Føler jeg bare snakker om meg sjæl for tida,
haha.
Både i bloggen, på jobben og med venner.

I dag var jeg med Andrea, Malin og Linda på Jonas B, det var kjempetrivelig.
Godt å se Andrea igjen.
Godt å preike piss og næge om småting igjen.
("det er kaldt, kan vi gå inn igjen? :( :(" hilsen meg, "ANDREA 20 ÅR DIN HORE" hilsen andrea fordi jeg hadde glemt å skrive bursdagen hennes i almanakken min)

Rastløs,
tenkende,
stressa,
vimsete

Vimsete er jævlig. Jeg sliter med å gå i trapper og sånn, glemmer rett og slett hvor langt det er til neste trappetrinn, og ender med å ufrivillig ta to skritt om gangen.
Og faller en del.
Mister ting i bakken.

Jobben er et helvete og du er syndebukk.


Elsker dere masse, babes.
I morra skal jeg til byen med Michelle Chanel og prøve å shoppe en del fine ting jeg kan kose meg med.
Og så håper jeg at jeg rekker å se Jan Banan for jeg savner ham selv om jeg så ham på søndag.
Er kosete og kosesyk.

For en fin helg!
Jeg har vært høyt og lavt.

Og nå vil jeg at bildene fra Bergen kommer hjem fra Japanfoto..

Fy faen, for en trip de siste dagene har vært.. Det kjennes vikelig ut som jeg har vært skikkelig rusa de siste dagene.

Kentkonserten var forøvrig helt insane koselig, selv om lyden var kleint dårlig. Jeg ble glad. Kommuniserte så fint med bandet, elsker måten man snakker med tekstrader, håndbevegelser og dansing. Elsket det nye materialet live. Det var jævlig kult. Fikk plekter fra lydsjekken. Stod på første rad. Fin tradisjon.

Svardagen var crazy, jeg var over alt og snakket med alle, og gjorde så mye jeg bare klarte på en dag, samtidig som hodet mitt var helt andre steder.
Kjapp liste over dagen:
-Stod opp hjemme hos pappa, dævva på meg av angst
-Dro til psyk, angsta i venterommet, døde av glede når jeg fikk svaret
-Dro til mamma, fortalte det, hadde et nydelig øyeblikk med henne
-Ringte Stine og Michelle i bilen
-Dro hjem, spiste en brødskive og hørte på Kent og ringte en del andre folk.
-Dro på jobb for å snakke med sjefen, hadde planer om å sitte på telefonen men ble så sykt happy at jeg
-Dro til Jan, lå i senga med ham en time og bare smilte og lo og
-Møtte Michelle på kammera, holdte på å kline med henne av lykke
-Dro på PPsenteret med henne, handla litt
-Var hjemme hos Michelle, preika, lo, røykte sigaretter og ringte et par mennesker til
-Dro til skolen til Stine, photoshoot i studio med Andre
-Dro hjemigjen til Michelle, koste oss enda mer
-Dro hjemigjen til Jan, sovna lykkelig

I dag var også nydelig, alt for mye godteri med FFU, og en helt fantastisk natt hos J. Så utrolig deilig å sove inntil ryggen hans og vite at alt er som det skal..

Kommer tilbake til dere så snart angsten vender tilbake antar jeg, eller når jeg lander på jorda.. :)

Hei og hå alle sammen!

De fleste av dere vet det allerede, siden både jeg, jungeltelegrafen, og facebook har vært flinke til å promotere det:

jeg har ikke arvet Huntington Chorea av mamma.

Eller som det står i svarbrevet mitt:

"Pasienten har et normalt antall CAG-repetisjoner i genet for Huntington chorea, og vil derfor ikke utvikle Huntington chorea"

Hvor vakkert er ikke det? Jeg kan herved leve livet mitt på samme måte som dere andre mennesker, med vanlige problemer og vanlige utfordringer, og deretter dø i en ulykke, av kreft, av alderdom, av å sette noe i halsen, eller en annen tilfeldig grunn.

Akkurat som dere!

Ting jeg ikke kunne gjøre om jeg hadde HC, som jeg kan gjøre nå:

-Ta lappen

-Få masse barn
-Ha en livslang partner uten at vedkommende blir min forsørger
-Ta en lang utdanning

-Spare til pensjon, som jeg kan få utbetalt

-Få en livsforsikring, om jeg ønsker det..

Ting jeg vil lære meg, forbedre meg på, og jobbe med i mitt fine, fine liv:

-Jobbe med balansen min (jeg trodde det var fordi jeg hadde Huntington, og siden det ikke er derfor skal forbedre den drastisk!)

-Bli bedre på å lokalisere lyd

-Jobbe med hukommelse (er ekstremt dårlig på å huske om jeg har fortalt folk ting, og om noe skjedde i går eller for fem måneder siden kan jeg ikke svare på..)

-Kjøre bil!

-Legge rouge

-Lage mat (har alltid vært dårlig på det)

-Bake kaker

-Spise ris med pinner (alt annet går fint, men den jævla risen vil ikke..)

-Løpe på høye heler (både opp og ned bakker og på flatmark)

-Sy klær og glidelåser (knapper er jeg ram på allerede)

-Danse swing (før bryllupet til S&M!)

-Få beina bak hodet

-Åpne ting med IQ-sperre (jeg regner "riv i dette hjørnet" på ostepakka som IQsperre)

Nei, i all hovedsak er jeg veldig, veldig glad og veldig, veldig letta over alt.. Jeg kommer ikke til å bli som min mor, jeg kan gjøre hva jeg vil.

Det var fantastisk å fortelle det til mamma, som har blitt mye sykere siden sist.. Hun forstod ikke så mye annet av hva jeg fortalte henne den dagen - men når jeg sa ejg var frisk, og viste henne arket hvor det står svart på hvitt, lyste hun opp. Og så sa hun "men det har jeg jo sagt hele tiden!"

Det var vakkert. Jeg vet jeg vil være mye mer hos mamma nå frem mot slutten. Det blir nok lettere å være der når jeg veit jeg ikke kommer til å ende opp som henne.

Og sorgen over å miste mamma til en jævlig sykdom kan jeg endelig slippe løs og kjenne på.

Jeg er utrolig takknemmelig, både for livet jeg har fått, og spesielt for vennene mine som har støtta meg igjennom dette.

Uten Stine, Hanna, Michelle, Sondre, Andrea, faren min, Malin, Anniken, Linnea, Jan og alle dere andre hadde jeg umulig klart å gjennomføre dette.

Det har vært helt fantastisk å ringe dere en etter en, og fortelle dere nyheten. Å høre lettelsen i stemmene deres har vært mer enn jeg noensinne kunne drømme om..

Jeg har hatt et par fantastiske dager nå, med FFU og Jan. Spist masse godteri, drukket god øl, kaffe og te, og røkt masse sigaretter. Hatt mange fine samtaler med dem, mimret, klemt, kysset og satt pris på hvert sekund. Jeg har rett og slett fått utløp for all gleden min.

Jeg er sliten nå, i en boble og prøver å forstå alt sammen.

Men det kommer seg, litt etter litt..

Nå

kan jeg endelig stille opp for dere på samme måte som dere har stilt opp for meg.

Håper jeg.

Psykiateren sier det er mange harde bakker å gå, både med glede for friskheten, erkjennelse, tvil og forvirring. Samt oppbygging av en helt ny identitet. Jeg skal jo tross alt ikke lengre være den potensielt dødssyke venninnen deres, men deres helt normalt friske venninne :) Det krever nok litt omstrukturering av tankene.

MEN

Jeg er glad. Hurra for alt!

Akkurat nå er jeg så utrolig lei meg, sliten, frustrert og forbanna.
Satt på jobb i dag. Tenkte jeg bare skulle ta en kontrolltelefon til psykiater for å sjekke at det ikke har oppstått misforståelser rundt timen jeg skal ha hos ham på fredag klokka 14:00. En dato vi avtalte for seks uker siden.
Jeg ringer, møter resepsjonisten.
Resepsjonisten sier jeg er satt opp på time på torsdag klokka 09:00.
Jeg ber henne be psykiateren ringe meg så vi får snakket om hvilken dag som faktisk er den riktige.
Psykiateren sier hun skal overlevere beskjed og presisere at dette er viktig.

Jeg blir lei meg fordi det ødelegger tidsperspektivet mitt, sliten fordi jeg har hatt fredag som mål. Irritert fordi han har rota med datoene.
Jeg drar hjem fra jobb, i bilen sier pappa at psykiateren hadde ringt ham da jeg var på jobb. Da hadde han, SAMMEN MED FOLKA FRA OSLO, sittet og ventet på meg..
Og forventet at jeg skulle komme og få svaret.
I DAG.
Og de hadde ringt pappa, for de hadde vistnok ikke nummeret mitt?
Og pappa hadde ringt meg, jeg hadde ikke tatt telefonen, for jeg var på jobb, og pappa hadde jo heller ikke tenkt over at det kanskje var en ide at psykfolka faktisk fikk nummeret mitt (som jeg forøvrig har skrevet på så utrolig mange sånne psykiaterpapirer OG som jeg vet psykiateren min har fordi han har ringt meg mange ganger før...)

Det verste var at vi hadde en klinkende avtale på "jeg kommer til deg fredag 26, hvis det ikke passer for de fra Oslo så ringer du meg og så finner vi en ny dato"
Tydeligvis hadde ikke fredagen passet for folka i Oslo.
Og tydeligvis var ikke jeg en ikludert part i vissheten rundt min framtid.
OG IKKE RINGTE HAN MEG OPP IGJEN SLIK SOM RESEPSJONISTEN LOVET.

Og nå vet jeg ikke hvilket tidspunkt jeg skal forholde meg til.
Torsdag klokka ni, slik som resepsjonisten sa?
Eller fredag klokken 14, slik som psykiateren har sagt til meg (og sa til min far på telefonen senest i dag)

Jeg må ringe dem i morra. Jeg er så jævlig lei av å ringe psykfolk og leger sånn som jeg har gjort så ufattelig mange ganger denne uka..
Jeg er kjempesliten, kjempedeppa og kjempeforbanna.
Jeg skjønner ikke åssen det er mulig å ikke informere meg om den viktigste dagen i mitt liv.

I natt blir det jævlig lite søvn.

Helvetes dritt altså!
Nå nærmer det seg.
Kentkonsert først, deretter svaret.

Og jeg gir faen i begge deler jeg.
Kent blir sjokkvakkert, det vet jeg. Men så tenker jeg at det passer litt dårlig akkurat nå.
Og etterpå svaret, som jeg har ventet så lenge på.
Endelig.

Jeg vil vekk herfra etterpå.
Bergen ga mersmak, jeg er lei av Porsgrunn. Alex bor i australia, jeg vil reise på laaangferie dit.. Hm.

Jeg hater å høre på folk som snakker i telefonen
når de er i et annet rom
sånn at du bare hører mulingen og bassen i stemmen.
Det overstyrer alt annet, uansett hvor høy musikk man har på.

Det begynner å nærme seg vår. Plussgrader. Jeg sover alt bort.
Men jeg har karra meg sammen til å klæsje inn et par bilder av klær jeg gleder meg til å bruke.

Fy faen, jeg er så fucked-up for tida, og dette er en unnskyldpost til alle dere jeg sårer!

En liten symptomliste så dere skjønner hva jeg snakker om:
Jeg er deprimert, men er ikke trist. Det kjennes ut som jeg er i en boble.
Jeg går rundt med feilkneppede gensere og åpen buksesmekk, glemmer å stelle meg, driter i hvordan jeg ser ut.
Jeg klarer ikke betale regninger, jeg klarer ikke rydde.
Jeg gjør en jævlig dårlig jobb.

Jeg vil egentlig ikke prate med noen, de fleste samtaler kjeder meg litt.
Jeg er generelt sinna, men forteller ingen om det. Det skinner nok igjennom uansett.
Jeg klarer ikke vise empati.
Jeg klarer ikke vise folk at jeg liker dem og er glad i dem.
Jeg klarer ikke bry meg om dere.

Det siste er jo det værste. Jeg ser at mange av vennene mine sliter.
H1 er ensom i Bergen.
A er i drangedal.
S har enormt mye rart å tenke på, med skole og gutter og framtiden og vekt/trening/kosthold
M tenker på alt mulig, og blir overlessa av deprimertpreik fra meg og Stine.
J kommer seg ikke på skolen fordi han har ting å tenke på.
H2 må flytte tilbake til Bærum.
...Og jeg observerer alt dette og tenker at jeg burde bry meg - men på utsiden er det ingenting av dette som bryr meg en dritt. Dette er harde ord og fordøye. Jeg er glad i dere alle sammen (også dere som ikke blir nevnt i initialer..) Men jeg klarer rett og slett ikke bekymre meg for dere selv om jeg vil. Jeg klarer ikke engang gi dere en klem og si "vil du snakke med meg om noe? kan jeg gjøre noe?"
Jeg skjønner det jævlig godt hvis dere synes jeg er en dårlig venn.

Alt virker helt meningsløst for meg. Mine egne problemer er ikke håndfaste lengre, selv om de samme problemene var så utrolig klare for et par uker siden. Jeg klarer ikke ta tak i dem, enda mindre ordne opp i dem. De bare ligger i bakgrunnen og gjør at jeg blir død inni meg, uten mulighet til å bry meg om andre.

Det har aldri vært sånn før.
Men nå kjenner jeg både at jeg ikke har interesse for andres problemer.
Jeg, som alltid har klart å være den sterke selv om jeg har vært svak, klarer ikke.
Jeg strekker ikke til.

Jeg har dårlig samvittighet, folkens.
Innerst inne værtfall.
Og jeg håper dette går over snart, for det er helt jævlig.



PST: føler meg som verste fjortissen igjen - går igjennom en opprørsperiode med far. Klarer ikke ha fornuftige samtaler med ham, jeg har ham så jævlig opp i halsen!
Bare nærværet hans gjør meg gæærn.
Men uten ham hadde jeg ikke fått i meg mat eller kommet meg på jobb. Håper han skjønner at det bare er en fase fordi jeg er sliten.