tenker mye, uten tanker

Jadda.

Jeg er faktisk ganske fullstappa i hodet akkurat nå, så jeg tenkte jeg kunne prøve å skrive et sånn langt innlegg og tømme meg totalt.
Begynner med morsomme ting. Nemlig en listej eg har gått og formulert i hodet mitt et par dager nå:

yrker jeg kunne tenke meg som voksen:
-vetrinær, dyrepleier eller eier for et dyrepensjona
-psykolog
-barnelege
-lærer
-fotograf
-journalist
-bartender (i en kort periode, tror jeg)
-massør, fysioterapaut eller kiropraktor
-ansatt i bank som personlig rådgiver
-frivilligsjef for festival.
-musikkanmelder/ytringsjournalist
-neglpleier/fotpleier/hudpleier
-fisker
-ansatt i statens vegvesen
-assistent for psykisk og fysisk syke

Ting jeg ikke vil jobbe som i framtiden:
-Fotograf (denne står på begge listene. tror nemlig det hadde vært gøy i begynnelsen, og når det deretter blir rutine kan det bare bli en ting: rutine. uansett om man jobber for national geographic og tar bilder i forskjelligek ontinenter, så vil selve følelsen av foto bli rutine. og så er det jo totalt urealistisk å tro at man kan tjene penger på jævelskapen nå som alle plutselig skal det)
-kassadame på rimi
-oppvaskdame (kun om det er bedre betalt enn jobben jeg har i dag)
-barnehageassistent
-førskolelærer
-leder for et privat firma
-kokk
-ansatt i klesbutikk
-fabrikkansatt


Ok.
Og så kommer det en liste over steder jeg vil utdanne meg, flytte til eller besøke:

-Australia
-New Zealand
-San Fransisco
-Göteborg
-Paris
-Amsterdam
-Mykonos (høhø)
-Brazil
-Jamaica
-Afrika
-Island
-Lofoten Folkehøyskole (proffoto)
-Bjerkely Folkehøyskole
-Photographic Studies College i Australia
-Dyrepleier i enten Canada, Sverige eller Danmark
-Fotografi i Frankrike







Og sånn ellers er livet mitt mer eller mindre bæd. Har masse helt totalt ukule greier å forholde meg til for tida, blandt annet mandeloperasjon i dag, og framtidig testing for horesykdommen fra helvete med konsultasjonstime i oktober.
Og dessuten er jeg fed up av enkelte jeg kjenner og har mest lyst til å filleriste dem, og jeg lever i en dagdrøm med en boble. Og drømmene er jævlig lite virkelighetsnære.
Heldigvis har jeg tre mennesker rundt meg som støtter meg. Hanna er god å ha, og Jan er fantastisk god til å lytte, holde og ta imot gråt. Malin er god å ha rundt meg fordi jeg bare kan si det til henne, og så forstår hun hva det er uten å forandre seg overfor meg.
Jeg lrer kjempemye på dette med sykdomen, og kommer garantert til å opprette en blogg angående det.

Dessuten har jeg stemt, vært i narkose, drukket meg full og tatt opp vivenka.bilddagboken.se igjen, og savner de vennene mine som jeg vet savner meg, men som jeg ikke får sett så ofte!
Andrea, Kaia, Anne - jeg savner dere og dere er søte :)
(ps, Andrea, love you photos! sei ifrå hvis det ikke er greit at jeg bruker dem)
:)

Jeg kjenner jeg begynner å bli glad i ham, og følelsen har satt igang en slags tankeprossess i meg. Det tok nemlig ganske lang tid å forstå en sånn grunnleggende ting. I tidligere forhold har jeg blitt glad i vedkommende kjapt og aldri hatt noe problem med å kaste meg ut i det ukjente. Jeg lurer på hvorfor jeg brukte så lang tid på å forstå at han ikke er farlig, at jeg kan stole på ham, at dette er noe å satse på. Det virker som har begynt å bygge et skall rundt meg selv.
Kanskje jeg begynner å lage en forsvarsmekanisme, og at dette er et tegn på at jeg har blitt såra for mange ganger allerede (i en alder av atten?!) eller kanskje det betyr at jeg begynner å bli fornuftig? Det virker som jeg aldri skal bli hodestups forelska igjen, og det er vel forsåvidt det beste også. Har total angst for å bli forlatt eller bytta ut med noen annen.
Kjenner mye på den følelsen.
Prøver å forstå den. Det jeg skjønner er at det ikke er en reel angst, for jeg angstet overhodet ikke da han reiste til utlandet i et par uker, da var jeg faktisk veldig avslappa med det hele. Talte ikke dager engang, som jeg tidligere har pleid.
Men allikevel sniker angsten seg fram. Den virker ikke helt sunn. En gang kommer jeg til å bli angst.

Poenget mitt var vel strengt tatt at jeg begynner å bli glad i ham. Og det er en god følelse, uten angst involvert, jeg kjenner en trygghet. Han snorker noen ganger, og det gir meg en god følelse. Noen ganger irriterer det meg også. For et par dager siden kikket jeg i kjøleskapet hans, og jeg så plutselig for meg hvordan kjøleskapet vårt kom til å se ut. Hvilke produkter som begge liker, og hvilke som vi vil se sjeldnere og sjeldnere. Samtidig snakket vi om noe helt annet. Og selv om det er alt for tidlig å se for seg en sånn framtid, er det godt å tenke at muligheten er der.