Eh, jeg prøver meg littegrann på blogg.no også jeg. Følte at blogspot hadde litt for mye interiørblogg og litt for lite gøyblogg.
Følg meg her i et par dager:
http://papayablomst.blogg.no/
og regn med at jeg kommer tilbake hit hvis det blir for kjedelig for meg på blogg.no (noe det sikkert blir for det er så jævlig mye reklame der..)
onsdag 27. oktober 2010
tirsdag 26. oktober 2010
Photobooth, nynappa øyenbryn og kul tskjorte med barter fra gina tricotHun forklarte hvilke områder hun ønsket at jeg skulle la gro ut, og hvilke områder jeg skulle fortsette å nappe. Hun snakket om forskjellige ting man kan bruke for å få øyenbrynene til å se finere ut - men hun reklamerte ikke for et spesifikt merke - og prøvde seg ikke på noe mersalg.
Sånt kaller man god service!
Dessuten var det deilig, avslappa musikk der, og duftlys som brant i alle hjørner. Jeg er en sucker for duftlys.
Så eh.. Hvis noen vil gi meg et gavekort på avalon spa til jul, så blir jeg glad. :)
mandag 25. oktober 2010
Listeland
Uka:
Mandag 25.10: trene med Michelle
Tirsdag 26.10: besøke mamma + nappe/vokse øyenbryn på Avalon spa
Onsdag 27.10: spise bursdagslunsj med Andrea + kjøpe ny heklenål
Torsdag 28.10: trene med Michelle, pannekaker med FFU i leiligheten til Stine
Fredag 29.10: time hos psyk
Lørdag 30.10: halloweenfest hos Tone
Søndag 31.10: hjelpe Sondre og Michelle med flytteforberedelser
Australiaforberedelser ( versjon - den forrige ligger så langt bak i historikken min)
Kjedelige ting:
-Få bekreftelse fra Lånekassen på godkjent søknad
-Søke visum
-Betale flybillett (forfall i desember)
-Finne et sted å bo
-Opprette forsikring (reise + innbo?)
-Legebesøk (vaksiner?)
-Tannlegen (visdomstannhelvete)
-Skaffe kortleser og smartkort fra altinn
-Skaffe attester på engelsk
Morsomme ting:
-Ta hull i ørene + utvide
-Komme i form (+bli uberdeilig)
-Bli i bedre psykisk form
-Fikse øyenbrynene mine
-Leite litt etter legater
-Lære meg å hekle dreads
-Hekle alle dreadsa mine stramme, og fikse litt på lengda til noen, og halene til andre
-Dra til frisøren for å ordne panneluggen
-Skrive pakkeliste og prøvepakke
-Fikse photoshoot
-Besøke mamma to ganger i uka og rydde/organisere/kaste/gi bort det jeg har hos henne (hele soverommet som før var hos pappa er der nede nå)
Og noe helt annet til slutt.
Arja som holder en baby!
Be amazed!
Australiaforberedelser ( versjon - den forrige ligger så langt bak i historikken min)
Kjedelige ting:
-Søke visum
-Betale flybillett (forfall i desember)
-Opprette forsikring (reise + innbo?)
-Legebesøk (vaksiner?)
-Tannlegen (visdomstannhelvete)
-Skaffe kortleser og smartkort fra altinn
-Skaffe attester på engelsk
Morsomme ting:
-Ta hull i ørene + utvide
-Komme i form (+bli uberdeilig)
-Bli i bedre psykisk form
-Leite litt etter legater
-Hekle alle dreadsa mine stramme, og fikse litt på lengda til noen, og halene til andre
-Dra til frisøren for å ordne panneluggen
-Skrive pakkeliste og prøvepakke
-Fikse photoshoot
-Besøke mamma to ganger i uka og rydde/organisere/kaste/gi bort det jeg har hos henne (hele soverommet som før var hos pappa er der nede nå)
Og noe helt annet til slutt.
Arja som holder en baby!
Be amazed!
Mobilkamerabilde er jo gøyale greier.
Nytt design!
Jeg gikk plutselig passe lei av grå bakgrunn og grått alt. Så papayabloggen er ikke lengre übertrist og jævlig i designet, den har utviklet seg og blitt eh.. ja.. anderledes værtfall.
Håper ikke det er noen der ute som tenker "jævla scrapbookdesign ass" for nå har jeg sitti i to timer og prøvd å IKKE få det til å se ut som en scrapbook, og det er faktisk jævlig vanskelig!
Jeg lover å finne en bedre løsning på overskriften min, men header er værtfall noe jeg ikke skjønner noenting av, så hvis noen sier seg villig til å lage noe søtt så blir jeg glad.
Håper ikke det er noen der ute som tenker "jævla scrapbookdesign ass" for nå har jeg sitti i to timer og prøvd å IKKE få det til å se ut som en scrapbook, og det er faktisk jævlig vanskelig!
Jeg lover å finne en bedre løsning på overskriften min, men header er værtfall noe jeg ikke skjønner noenting av, så hvis noen sier seg villig til å lage noe søtt så blir jeg glad.
fredag 22. oktober 2010
Følte for å dele to av bildene jeg tok da jeg og Stine var på Dyrskun sammen. Selve opplevelsen er jo allerede beskrevet i detalj i et tidligere innlegg, men med bilder kan jeg prøve å prakke på dere noe av følelsen også:
begge foto tatt av meg
med holga 20 cfn og velviafilm
Pariserhjul og sukkerspinn og hysterisk fniselatter kan kurere alt av jævelskap, og da gir man blanke faen i om man sitter i regnjakke og lånte sko og egentlig fryser litt på fingrene. Da er det greit at man egentlig har litt høydeskrekk uansett hvor tøff man har vært før, og det er greit å peke og le og nyte utsikten. Pariserhjulet ga meg en frihetsfølelse, noe som egentlig er litt merkelig siden man sitter innelåst i en vinglete ustabil metallboks tretti meter over bakken.
Logisk? Ikke spør meg værtfall..
Resten av bildene jeg tok ble bare møl, alt for mye lyslekk (ja, det er mulig) og alt for undereksponerte bilder. Dessuten kan jo kvaliteten ha noe med at det regna en del, sånn at linsa ble helt våt og rar, men det er sånn det blir i blandt.
Ikke alle holgabilder kan bli gullkorn (dette burde seriøst bli den ellevte lomographyreglen)
begge foto tatt av megmed holga 20 cfn og velviafilm
Pariserhjul og sukkerspinn og hysterisk fniselatter kan kurere alt av jævelskap, og da gir man blanke faen i om man sitter i regnjakke og lånte sko og egentlig fryser litt på fingrene. Da er det greit at man egentlig har litt høydeskrekk uansett hvor tøff man har vært før, og det er greit å peke og le og nyte utsikten. Pariserhjulet ga meg en frihetsfølelse, noe som egentlig er litt merkelig siden man sitter innelåst i en vinglete ustabil metallboks tretti meter over bakken.
Logisk? Ikke spør meg værtfall..
Resten av bildene jeg tok ble bare møl, alt for mye lyslekk (ja, det er mulig) og alt for undereksponerte bilder. Dessuten kan jo kvaliteten ha noe med at det regna en del, sånn at linsa ble helt våt og rar, men det er sånn det blir i blandt.
Ikke alle holgabilder kan bli gullkorn (dette burde seriøst bli den ellevte lomographyreglen)
lørdag 16. oktober 2010
Tattoveringa mi er endelig ferdig :DDen er tatt av Kaia på Art&Soul Tattoo i Oslo, og jeg er så fornøyd at jeg holder på å dø. Det var vondt, kjedelig, tidkrevende, og ikke så veldig dyrt tatt i betraktning av størrelsen. Og så innmari verdt det :)
Jeg gleder meg til å ta på den røde bikinien min og ligge på stranda i Melbourne og flashe den.
Dessuten er jeg så lei av Helosan nå at jeg nesten begynner å spy.
I går fylte jeg 20 år, og hele tiden blir jeg spurt om det føles anderledes.
Og alle forventer at jeg skal svare "nei, hehe, det er vel som før. hehe" slik som man alltid gjør. Og selvfølgelig føler jeg ikke en voldsom forandring fra forrige uke til denne uka.
Men å fylle 20 var innmari anderledes fra å fylle 19. På en veldig positiv måte.
Da jeg fylte 19, var det med en form for dødsangst. Jeg gikk og venta på å ta blodprøven min, gikk og venta på å få lov til å vite om jeg var syk. Jeg satt på friisebrygga, med mine nærmeste venner, og hadde det kjempefint selv om det var kjempekaldt.
Og etterpå dro jeg hjem til Jan, lå i armene hans og kjente på den forferdelige (og deilige) følelsen av å være med ham.
Den intense følelsen av å være glad i noen. (en følelse jeg ikke har klart å finne tilbake til enda) og samtidig den vonde følelsen av å være livredd for å få et svar - men drit lei av å vente. Jeg hata å være 19, uten mulighet til å velge selv - jeg hata å vente.
Da jeg fylte 19, var det umulig for meg å se meg i et perfekt liv. Jeg klarte ikke forestille meg selv ta en utannelse, få meg jobb, gifte meg, få barn, sånne ting. Jeg kunne dagdrømme om å få det til med Jan, men det var umulig for meg å tro at det kom til å skje. Jeg var klar for å få noen inniheletes dårlige nyheter. Jeg var en zombie, som venta på å dø.
Å fylle 20, var en helt annen opplevelse. Jeg våknet, litt forvirra. Det er helt vanlig for meg nå, for etter at jeg fikk svaret har alt vært surrealistisk og forivrrende. Jeg pleier å bruke et par minutter på å skjønne hvor jeg er og hvorfor jeg ikke er lei meg. Resten av dagen brukte jeg med FFU. Film, yatzy, beat for beat, frossenpizza, god pasta, et par øl. Men hovedforskjellen er jo at jeg klarer å se framover. Jeg veit jeg kommer til å få en utdannelse, jobb, en ny kjærste som jeg kan elske, skaffe meg et hus, barn og alt jeg vil. Jeg veit at jeg har mulighet til alt dette og masse mer, så lenge jeg unngår å få kreft, bli påkjørt av en buss, eller ta livet av meg selv.
Jeg er utrolig glad for at tenåra mine er over, for selv om tenåra mine har vært fantastiske (spesielt åra på vidregående) var de hovedsaklig fylt av sorg, angst og redsel for å bli Huntingtonsyk. Jeg er så utrolig takknemlig for at jeg nå kan nyte alle åra framover, uten å være redd for årene etter..
Og alle forventer at jeg skal svare "nei, hehe, det er vel som før. hehe" slik som man alltid gjør. Og selvfølgelig føler jeg ikke en voldsom forandring fra forrige uke til denne uka.
Men å fylle 20 var innmari anderledes fra å fylle 19. På en veldig positiv måte.
Da jeg fylte 19, var det med en form for dødsangst. Jeg gikk og venta på å ta blodprøven min, gikk og venta på å få lov til å vite om jeg var syk. Jeg satt på friisebrygga, med mine nærmeste venner, og hadde det kjempefint selv om det var kjempekaldt.
Og etterpå dro jeg hjem til Jan, lå i armene hans og kjente på den forferdelige (og deilige) følelsen av å være med ham.
Den intense følelsen av å være glad i noen. (en følelse jeg ikke har klart å finne tilbake til enda) og samtidig den vonde følelsen av å være livredd for å få et svar - men drit lei av å vente. Jeg hata å være 19, uten mulighet til å velge selv - jeg hata å vente.
Da jeg fylte 19, var det umulig for meg å se meg i et perfekt liv. Jeg klarte ikke forestille meg selv ta en utannelse, få meg jobb, gifte meg, få barn, sånne ting. Jeg kunne dagdrømme om å få det til med Jan, men det var umulig for meg å tro at det kom til å skje. Jeg var klar for å få noen inniheletes dårlige nyheter. Jeg var en zombie, som venta på å dø.
Å fylle 20, var en helt annen opplevelse. Jeg våknet, litt forvirra. Det er helt vanlig for meg nå, for etter at jeg fikk svaret har alt vært surrealistisk og forivrrende. Jeg pleier å bruke et par minutter på å skjønne hvor jeg er og hvorfor jeg ikke er lei meg. Resten av dagen brukte jeg med FFU. Film, yatzy, beat for beat, frossenpizza, god pasta, et par øl. Men hovedforskjellen er jo at jeg klarer å se framover. Jeg veit jeg kommer til å få en utdannelse, jobb, en ny kjærste som jeg kan elske, skaffe meg et hus, barn og alt jeg vil. Jeg veit at jeg har mulighet til alt dette og masse mer, så lenge jeg unngår å få kreft, bli påkjørt av en buss, eller ta livet av meg selv.
Jeg er utrolig glad for at tenåra mine er over, for selv om tenåra mine har vært fantastiske (spesielt åra på vidregående) var de hovedsaklig fylt av sorg, angst og redsel for å bli Huntingtonsyk. Jeg er så utrolig takknemlig for at jeg nå kan nyte alle åra framover, uten å være redd for årene etter..
tirsdag 12. oktober 2010
søndag 10. oktober 2010
Jeg har vært i Oslo i helga, med Stine, Michelle og ymse andre koselige, menneskelige innslag. Jeg har hatt det superduperfint, men orker ikke gå i detalj før jeg får frankalt bildene jeg tok. Men jeg fikk en liten, fin åpenbaring da jeg låste meg inn hjemme på søndag: jeg har begynt å lære meg hvordan jeg balanserer sorgen min.
Problemet mitt er jo at jeg i utgangspunktet alltid er trist inni meg. Depresjonen min er moderat, og det betyr at selv om jeg smiler og er oppriktig glad både på innsiden og utsiden, så gnager sorgen hull i hjertet mitt. Til en hver tid. I hvert stille øyeblikk, i hvert ensomme minutt, kjenner jeg sorgen over moren min tydelig.
Men i det siste (etter at jeg slutta i både skole og jobb, for å finne meg sjæl) har jeg sakte begynt å "posjonere" sorgen min.
Jeg tar denne helga som et eksempel:
Jeg drar til oslo på fredag, mamma har bursdag på lørdag, jeg drar hjem søndag og feirer med mamma.
Jeg har i utgangspunktet elendig samvittighetsfølelse, er redd for at mamma skal savne meg på burdagen sin, føle seg glemt bort.. Jeg har ikke mulighet til å ringe mammaen min, slik som mange andre har. (Hun har jo telefon, men det er ikke mulig å snakke med henne via den)
Jeg gråt litt for meg selv på togdoen, og er ferdig med den intense sorgen fram til søndag. Det var mange ganger den vonde følelsen sneik seg inn på meg, men jeg klarte å styre den, holde den i tøyler.. Og da søndagen kom og jeg dro til mamma spurte jeg om hun ble lei seg fordi jeg ikke var hos henne på bursdagen hennes. Hun sa at det ikke var noe problem.
Da jeg kom hjem gjorde jeg litt husarbeid, før jeg bestemte meg for å slippe ut følelsene mine. Og jeg gråt det jeg hadde behov for, ble ferdig med det.
Det er ikke sikkert noen skjønner hva jeg mener med dette - men jeg vet med meg selv at det er bra.
Jeg føler meg mentalt sunnere nå enn noen gang. Jeg er ikke frisk, jeg balanser veldig akkurat nå. Og det er lett å tro at siden jeg gjør framskritt, så er jeg frisk. Men det tar nok en stund.
Jeg er fornøyd med at jeg klarer å takle dette så godt nå. Fra å ha total vegring og angst for å møte mamma, klarer jeg nå og møte henne to ganger i uka. Jeg klarer å sette av en halvtime hver dag til å bare tenke på henne, akseptere sykdommen. Den halvtimen gjør også at jeg tenker mindre på henne/sykdommen sånn ellers i løpet av dagen.
I dag var jeg med familien min også, forresten. Jeg trodde det skulle bli meg, mamma, pappa og grua meg i utgangspunktet til det. Men det ble i tilegg bestemor, bestefar, onkel og tante og det var i overkant av hva jeg takler. Spesielt fordi pappa ikke sa ifra om det før vi svinger inn på parkeringsplassen.. Men det gikk bra.
Heldigvis.
Lover å skrive et shinyhappyinnlegg i løpet av uka som kommer, om ting som inspirerer meg!
Problemet mitt er jo at jeg i utgangspunktet alltid er trist inni meg. Depresjonen min er moderat, og det betyr at selv om jeg smiler og er oppriktig glad både på innsiden og utsiden, så gnager sorgen hull i hjertet mitt. Til en hver tid. I hvert stille øyeblikk, i hvert ensomme minutt, kjenner jeg sorgen over moren min tydelig.
Men i det siste (etter at jeg slutta i både skole og jobb, for å finne meg sjæl) har jeg sakte begynt å "posjonere" sorgen min.
Jeg tar denne helga som et eksempel:
Jeg drar til oslo på fredag, mamma har bursdag på lørdag, jeg drar hjem søndag og feirer med mamma.
Jeg har i utgangspunktet elendig samvittighetsfølelse, er redd for at mamma skal savne meg på burdagen sin, føle seg glemt bort.. Jeg har ikke mulighet til å ringe mammaen min, slik som mange andre har. (Hun har jo telefon, men det er ikke mulig å snakke med henne via den)
Jeg gråt litt for meg selv på togdoen, og er ferdig med den intense sorgen fram til søndag. Det var mange ganger den vonde følelsen sneik seg inn på meg, men jeg klarte å styre den, holde den i tøyler.. Og da søndagen kom og jeg dro til mamma spurte jeg om hun ble lei seg fordi jeg ikke var hos henne på bursdagen hennes. Hun sa at det ikke var noe problem.
Da jeg kom hjem gjorde jeg litt husarbeid, før jeg bestemte meg for å slippe ut følelsene mine. Og jeg gråt det jeg hadde behov for, ble ferdig med det.
Det er ikke sikkert noen skjønner hva jeg mener med dette - men jeg vet med meg selv at det er bra.
Jeg føler meg mentalt sunnere nå enn noen gang. Jeg er ikke frisk, jeg balanser veldig akkurat nå. Og det er lett å tro at siden jeg gjør framskritt, så er jeg frisk. Men det tar nok en stund.
Jeg er fornøyd med at jeg klarer å takle dette så godt nå. Fra å ha total vegring og angst for å møte mamma, klarer jeg nå og møte henne to ganger i uka. Jeg klarer å sette av en halvtime hver dag til å bare tenke på henne, akseptere sykdommen. Den halvtimen gjør også at jeg tenker mindre på henne/sykdommen sånn ellers i løpet av dagen.
I dag var jeg med familien min også, forresten. Jeg trodde det skulle bli meg, mamma, pappa og grua meg i utgangspunktet til det. Men det ble i tilegg bestemor, bestefar, onkel og tante og det var i overkant av hva jeg takler. Spesielt fordi pappa ikke sa ifra om det før vi svinger inn på parkeringsplassen.. Men det gikk bra.
Heldigvis.
Lover å skrive et shinyhappyinnlegg i løpet av uka som kommer, om ting som inspirerer meg!
tirsdag 5. oktober 2010
Jeg ble plutselig innmari lei meg, jeg stod og lagde brownies og så innså jeg at mamma aldri kommer til å bli frisk, og at mamma aldri kommer til å se meg gifte meg, og mine barn kommer ikke til å ha en mormor.
DET ER SÅ JÆVLIG URETTFERDIG.
Jeg savner mammaen min som var morsom og snill og leken, som holdt rundt meg og sang nattasanger. Og jeg hater sykdommen som gjør henne til en mamma som bruker bleier og ikke kan fortelle meg hva hun har gjort i går, og som ikke klarer å ta på seg genseren sin selv.
I dag klarte ikke mamma følge med nok til å legge merke til at jeg måtte gå, og hun klarte kanskje si ti ord i løpet av den timen jeg var der.
Jeg savner henne så innmari mye, og jeg skulle ønske hun forstod meg når jeg sier at jeg er så utrolig glad i henne uansett hvordan sykdommen hennes er. Selvfølgelig vet mamma at jeg elsker henne, men jeg skulle bare ønske hun fikk det med seg når jeg sier det til henne..
Og jeg er kjempelei meg for at mamma ikke forstår det når jeg sier at jeg er så letta for at hun fikk meg, og at jeg ikke er syk som henne.
Men hun forstår jo ikke.
Jeg unner ingen å vokse opp som jeg har gjort, med en mor som ikke kunne passe på meg, men som jeg måtte passe på i steden.
Skulle ønske alt var anderledes.
DET ER SÅ JÆVLIG URETTFERDIG.
Jeg savner mammaen min som var morsom og snill og leken, som holdt rundt meg og sang nattasanger. Og jeg hater sykdommen som gjør henne til en mamma som bruker bleier og ikke kan fortelle meg hva hun har gjort i går, og som ikke klarer å ta på seg genseren sin selv.
I dag klarte ikke mamma følge med nok til å legge merke til at jeg måtte gå, og hun klarte kanskje si ti ord i løpet av den timen jeg var der.
Jeg savner henne så innmari mye, og jeg skulle ønske hun forstod meg når jeg sier at jeg er så utrolig glad i henne uansett hvordan sykdommen hennes er. Selvfølgelig vet mamma at jeg elsker henne, men jeg skulle bare ønske hun fikk det med seg når jeg sier det til henne..
Og jeg er kjempelei meg for at mamma ikke forstår det når jeg sier at jeg er så letta for at hun fikk meg, og at jeg ikke er syk som henne.
Men hun forstår jo ikke.
Jeg unner ingen å vokse opp som jeg har gjort, med en mor som ikke kunne passe på meg, men som jeg måtte passe på i steden.
Skulle ønske alt var anderledes.
mandag 4. oktober 2010
Fare for ku
Alle bildene er mine!
Alle bildene er mine!
Andrea og jeg var på biltur forrige uke - det var en av de siste varme dagene med solskinn før det begynte å bøtte ned på søndag. Vel - egentlig rota vi rundt i Porsgrunn uten mål og mening, men endte opp med å ta bilen og kjøre til både Jarseng og Skifjell. Fine, små steder.
Vi ble liggende i gresset på Skifjell og kikke opp på skyene, og det var perfekte skyer som lignet på ting. Jeg fortalte Andrea om hva mamma fortalte meg da jeg var liten, nemlig at skyene er bilder av levende vesner som nylig har dødd. Eller objekter som akkurat har opphørt å eksistere. Som barn trodde jeg virkelig på dette, og ble forundret over hvor mange ting som konstant dør. Og i etterkant tenker jeg at hvis det mamma fortalte virkelig var sant, ville himmelen vært konstant overskya.
Men jeg blir fortsatt undrende når jeg ser en sky som ser ut som en mann med lang nese - eller en lama med tre bein.
Da vi lå i gresset på Skifjell kjente jeg en sånn enorm fred inni meg. Sola varmet på lårene mine, sigarettene var trivlige og ikke dødelige. Det var ikke kaldt, men ikke for varmt. Det var fint lys, og god stemning. Det eneste som manglet var en kald øl og resten av godgjengen.
Takk for en flott dag, Andrea!
lørdag 2. oktober 2010
Kjære venner, fremmede og hemmelige beundrere!
Jeg satt og bladde igjennom bilddagboken min, og gjett hva jeg fant? Bilder fra nyttårsaften 2006/2007, med en detaljert liste over ting jeg husker og eventuelt ikke husker.. Hehe. Det krever litt mimring! Det var en fantastisk kveld.
Og eh.. Stine.. Hvor var du nyttårsaften 2006/2007? Og hele 2006? Jeg ser i det hele tatt lite bilder av deg i bilddagboken min fra 2006. Haha! :(
Check it out:
Jeg satt og bladde igjennom bilddagboken min, og gjett hva jeg fant? Bilder fra nyttårsaften 2006/2007, med en detaljert liste over ting jeg husker og eventuelt ikke husker.. Hehe. Det krever litt mimring! Det var en fantastisk kveld.
Og eh.. Stine.. Hvor var du nyttårsaften 2006/2007? Og hele 2006? Jeg ser i det hele tatt lite bilder av deg i bilddagboken min fra 2006. Haha! :(
Check it out:
Ting jeg husker - i rekkefølgen jeg husker dem akkurat nå:
*Polet hadde glemt å fortelle meg at de holdt stengt på nyttårsaften - så det ble ingen champagne på meg eller noen andre bortsett fra Malin som hadde kjøpt på lørdag ellernoe. Jeg hadde ti øl. De fleste andre hadde også øl.
*Hele festen satt i senga og hørte på at Eelke fortalte oss om en nederlandsk skikk hvor man kan blande jazztobakk i kakao og jeg snakket litt med ham om Waskebur som er helt fantastisk. Eelke fortalte at den var kjempepopulær i Nederland. Alle satt rundt Eelke som små, spente barn som ble fortalt historie til når han fortalte. Når noen bevegde på seg, knakk en av sengeplankene.
Full, fullere og fullest. FY FAEN så slutty stil jeg hadde i andreklasse på vidregående! Nice!
*Eelke skulle gå på do, men Malin sa: "I think there's a peeing-line".
*Eelke forteller om sine søsken, Hinke og Rimur. Han forteller at "Hinkelen" er det nederlandske ordet for "å hinke" og han demonstrerte hvordan man hinker bare for å være sikker på at alle snakket om samme hinking.
Malin + litt Eelke i bakgrunnen (den hånda som holder et vinglass) og Malin var sååå glad for Bikini Kill-tskjorta hun hadde fått av Eelke til jul
*Eelke lærte oss det nederlandske ordet for marihøne. Det har jeg glemt.
*Når klokka ble midnatt stod vi oppå et bittelite fjell og kikket på rakketter og ropte høyt og var kjempelykkelige. Elise ville at vi skulle komme ned.
Det var på den tida Ida og Eirik var kjærster..
*Alle sammen lå oppå panseret og taket på en bil og kikket på rakkettene. Jeg lå på frontruta. Etterpå var jeg kald på rumpa! Eelke fyrte av en sånn merkelig innretning til slutt, etter at han ropte "why is this not working?!?!?" mange ganger på rad.
*Anne spydde i vasken, og det lå gulrotbiter der etterpå. Anne har i etterkant fortalt at det eneste hun husker av selve festen var å spy masse mens Eelke ropte "why is this not working?!"
Elise hadde en monsterstygg midlertidigpiercing med sånn godterimønster på. Den så mest ut som en amazing sprekkferdig kvise.
*Jeg og Bjørnar snakka jævlig mye om Die Hard-filmene.
*Malin hadde en lensbaby.
*Når jeg, Hanna og Lars skulle gå hjem til Hanna ble jeg KJEMPEFULL og klarte ikke snakke. Alle ordene kom i feil rekkefølge, og med bare vokaler og ingen konsonanter. Dessuten insisterte jeg på å gå en annen vei, som absolutt ikke var noe rask.
Hanna var søtnos i finkjole, og Lars troppa opp i dressjakke, selv om vi alle var ganske.. skittensmåpunkere på den tida. Amazing!
*Jeg trodde jeg hadde mista røykpakka mi, men den var der hele tiden.
*Foreldrene til Hanna kommer inn på rommet til Hanna, og jeg, Lars og Hanna ligger der i en slags knutemor.. Mammaen til Hanna lurte på hvor mange vi var.
*Jeg satt en HALVTIME på do, men klarte ikke tisse noe som helst for jeg var for full. Hanna maste på meg tilogmed.
Haha, i ettertid ser jeg at dette bildet er ekstremt ufokusert, og hvis du har litt fantasi klarer du å se at det er en pez-dispenser av Bart Simpson. Jeg lurer på nøyaktig hvor full jeg var på slutten av den kvelden..
Abonner på:
Innlegg (Atom)