Jeg har ikke noe å si,
egentlig.
Men tenkte det er verdt å heve stemmen likevel.
Ting er så bra som de aldri har vært,
samtidig som det er så vanskelig som det aldri har vært.
Det hjelper å snakke med psykiateren.
Han setter perspektiv og mening på ting.

Ting som er bra:
jeg er generelt glad, smiler mye, er ofte tilfreds med meg selv.
jeg føler at jeg oppnår ting,
og små ting gleder meg.
For eksempel å ta bilder, eller å snakke med andre.
gjør meg glad.
jeg elsker å jobbe, synes det er skummelt å skulle dra tilbake på skolen igjen.
jobben min er så bekymringsløs, den er så enkel.
enklere enn det konstante prestasjonskravet på skolen.

Ting som ikke er bra:
jeg begynner å bli paranoid (hvis folk ler, så tror jeg det er av meg, hvis folk hvisker, tror jeg det er om meg)
og de irrasjonelle følelsene begynner å lage "sannheter" i hodet mitt. Det er skummelt - for det er ting jeg mener er helt sant og urikkelig ekte - men som egentlig er konstruert i mitt hode.

Sånn ellers er jeg happy fordi julehelvetet gikk bra, irritert fordi det alltid er jeg som tar kontakt med Jan, glad fordi jeg får positiv oppmerksomhet fra gutter jeg synes er deilige, ser mye på xfiles, gleder meg til nyttårsaften, har fått et 80-200mm-objektiv,
savner kent, vil se hanna mer, ser på twin peaks og synes det er sjokkspennende.

Øh.
Jeg regna ut BMIen min, sånn bare "på gøy".
Den er 18,7.
Med andre ord er jeg undervektig.
Ser det sånn ut?

Jævla teit konsept, det derre BMIgreiene.
Jeg er irritabel i dag.
Blir kjipt å sitte på jobb fra 15 til 23.
Når jeg er så annoyed allerede,
og det eneste mennesket jeg har møtt er pappa.
Håper lunta blir litt lengre i løpet av dagen.
Har av en eller annen grunn begynt å bli syykt morragretten.

Jag skriker ditt namn just när regnet träffar fönstren,
och en ond vind skakar träden.
Jag är ingen man kan räkna med i kris.


Søndag.
Jeg hater verden, men jeg gir faen.
Det er rart, hvordan selvtillitten min og selvfølgelsen min er knallgod,
samtidig som jeg er så deprimert..
Jeg klarer å pynte meg, og ha en kjempebra kveld på byen med de beste,
bli sjekka opp av de andre,
og jeg har ikke noe problem med å gå hjem med den mannen jeg vil.
Samtdig så gnager den jævla smerten under overflata, konstant.
Alltid trist.

Kjærlighet kan du bare gi en lang faen i.
Jeg veit jeg befinner meg på en blomstereng full av miner.
å være elsker med eksen er nydelig,
og farlig for følelsene mine.
Malin sådde et frø i meg,
det rakk å vokse seg til en liten busk.
Men jeg vet det er utenfor min kontroll,
selv om han sier det ikke er en greie -
at han ikke er intressert i henne.
Jeg vet jeg er hans,
selv om jeg ikke er hans i det hele tatt.

Og jeg er kald, lei av verden,
og begynner å få skumle, skumle tanker.

Jeg ville på konsert i dag,
men hadde ingen å dra med.
Og jeg fikser ikke dra ned dit aleine.
Det kjennes ikke så gøy å sitte hjemme og se på tv med pappa,
når jeg kunne vært på Baader Meinhof.

Jeg har en vakker hakeform
og i dag brast nesten hele sølibatet på en gang.
Jeg har drukket brus (ok, iste da) og holdt hender med Kent,
og det siste var utrolig digg.
Han holdt meg på låret også,
det var som en eksplosjon av lyst.
Men jeg skal ikke ødelegge resten av sølibatet.

Har ikke fått drukket te i dag
det er kjipt.
Men fikk kjøp masse peppermynte-te da.
F-resh.

You're looking skinny like a model with your eyes all painted black
Just keep going to the bathroom, always say you'll be right back





Av en eller annen grunn sitter jeg her og er nostalgisk, melankolsk, drømmende, svevende.
Jeg tenker på Philip,
på forholdet vi hadde, på de magiske øyeblikkene, den intense forelskelsen og de utrolige følelsene.
Jeg tenker på hvor enkelt det var å forelske seg da,
og hvor fantastisk musikken hørtes ut sammen med ham.
Det var noe spesielt med den samhørigheten, enstemtheten vår.
Vi gikk i takt.
Vi snakket hvert vårt språk.
Og forstod hverandre.
Krangler ble avverget ved at den ene sa "men hva i helvete betyr egentlig "åsikter"?!" og så lo den andre.
Jeg stolte på ham mye sterkere enn jeg har stolt på noen både tidligere og etterpå,
og jeg var stolt av å være hans flickvän.


Og jeg kjenner at jeg har innfunnet meg med at de følelsene vi to hadde aldri kommer tilbake,
Men jeg forstår også at de samme følelsene kan komme tilbake,
bare med et annet,
og kanskje bedre menneske.
det tok så ufattelig lang tid å forstå dette (kanskje helt frem til russetiden da jeg møtte Jan, kanskje noe senere)
Og derfor er det deilig å kunne mimre tilbake,
uten vonde følelser.
For en gangs skyld.

Det er vanskelig å tenke positive tanker
om følelsene rundt Jan,
Han er skjønn, og samtidig et helvete, og
jeg forstår meg ikke på ham, og antar at jeg aldri kommer til å forstå ham heller.
Og jeg forstår godt at han vil skåne meg for seg selv.

I natt hadde jeg en merkelig drøm.
drømte jeg at jeg tok bilder med speilrefleksen min,
og at bildene kom opp ned på skjermen etterpå.
Selv når jeg prøvde å snu kameraet opp ned og ta av objektivet (haha) ble bildene opp ned.
Jeg liker symbolikken,
som om noe prøver å fortelle meg at hele mitt verdensbilde er fucked-up-feil-vei.
Men bildene var veldig vakre.
Gode, lune farger.
Verden kan være fin opp ned også.

Til slutt, et par lister:

ting jeg gleder meg til:
-kino med Kent på fredag
-sushi med Malin på lørdag
-kino med Kent og Henriette på søndag
-svømming med Stine på mandag

ting som er skumle:
-ullevoll sykehus i morgen
-det at jeg går rundt med en blodprøve-rekvisisjon i veska som avgjør framtiden min
-drømmene mine

ting jeg trenger akkurat nå:
-fysisk kontakt
-prevansjon
-å kunne se, ta på og føle Hanna

Röd vokser så utrolig mye
og jeg klarer ikke vente til konsertene,
så vakkert det kommer til å bli!

Lurer på om ting noensinne blir lettere å takle,
akkurat nå er alt så mørkt og vanskelig.
Men jeg er i gang med sølibatuke og har andre ting å henge fingrene i,
enn mitt eget tungsinn.
Gleder meg til å pimpe te på jobb om et par timer.
Kveldsvakt hele uka.

Var på Mewkonsert i går, det var sjukt koselig og fint!
Misunnelig på dem som var på Valentourettes på Sort og Blå, for det var sikkert veldig gøy.
Tror det var mer givende å være på Mew da.

Nå sitter jeg hjemme i sofaen og ser på nyhetene og hører på Kent,
med vondt i magen og litt angst,
uten konkret grunn.
Hvor kommer alle disse følelsene fra?
Jeg har jo klart å undertrykke dem i så mange år,
og nå kommer de så tydelig fram.

I dag fikk jeg tilbud om å få besøk,
og jeg ble skikkelig defansiv og sa nei.
Og da forstod jeg at jeg ikke orka å være aleine,
men heller ikke orka å være med noen.

Nok trist.
Gjett hva?
For å distrahere meg selv og bli et bedre menneske har jeg funnet på noe smart!
Jeg skal gå i sølibat og ha en helt rein uke den neste uken.
Fra 23.11.09 kl 00:00 til 29.11.09 kl 00:00

Dette innebærer følgende:

1) Totalt sølibat.
Null sex, null onani, null fysisk kontakt med gutter (bortsett fra hei-hade-klemmer og sånt)

2) Total avholdenhet fra alkohol

3) Total avholdenhet fra godteri og brus
Bare vann og te og juice og melk er tillatt

Skal derimot fortsette å røyke sånn at jeg ikke blir helt umulig å omgås.

Jeg er slem mot dem rundt meg,
destruktiv og ikke særlig sympatisk.
Jeg føler meg ikke høy i hatten.

(Jag skulle ge dig allting du pekar på,
men bare när du inte hör vågar jag säga så..)

Dom små små orden är svåra ord
Och de hårda orden är enkla ord

For en sprø situasjon
han er svak,
vi hadde det vakkert.
Jeg fortalte det til Kent.
Han er kanskje enda svakere, jeg vet ikke.
Det virker som han vil ha meg uansett hva.
Slutta ikke å holde meg i hånda
da jeg fortalte,
og kyssa meg uanstrengt senere.
Det er jo godt å vite værtfall.
Jeg antar jeg har det som plommen i egget.
Men han begynner å forstå hvem jeg egentlig er,
noen ganger sliter jeg med å holde tårene tilbake - og han skjønner ingenting fordi
jeg lo
kun minutter tidligere.

Alle på jobben vet nå.
Det er litt kleint.
På lørdag er det teamsamling,
jeg gleder meg.
Full med nye folk, en forandring som blir fin og fresh.

& ingen förmildrande omständighet
gör ansvaret till någon annans än ditt
& kärleken finns där en gång
men jag är ingen man kan räkna med i kris

Ikke happy,
selv om jeg har kjøpt mange ting.
Jeg er glad jeg har en nordlending å støtte meg til,
men hele settinga gir meg dårlig samvittighet.
Trenger å snakke med Jan.
Han tok ikke telefonen, ikke at jeg forventa det heller - klokka er mye.
Jeg trenger hjelp.
Og jeg hater at han ikke kan hjelpe meg.

Ensamheten, ensamheten

Det är så svårt att höra vad du säger
Ensamheten, ensamheten
Vad är det du egentligen vill säga?
Ensamheten, ensamheten
Hårt mot hårt mot ensamheten
Ensamheten, ensamheten
Hårt mot hårt mot ensamheten

Röd ligger på Spotify.
Jeg elsker den så utrolig hardt.
Sjukhus er helt vanvittig, episk, fantastisk.
Jeg gleder meg til konsertene!
Veldig veldig mye.
Jeg liker i grunn verden for øyeblikket.
I dag spiste jeg en enorm lørdagsfrokost,
med tebriks med variert pålegg
og en enorm kopp peppermintete,
og masse eplejuice.
Og appelsin til dessert, og sigg.
Har kjøpt blomst til pappan min.
Snart farsdag.

Och dom pekar mot en fond, giftgula moln
Oranga lampor, tysta silos, jetplans ångspår, bengrå torn
Dom viskar i mitt öra
"Ser du framtiden, ser du hur inget växer, inget lever men ingen dör?"
Jag går ensam inn i ljuset

Jeg tror egentlig at det skal gå bra
så lenge jeg klarer
å la vær å tenke på alt som er kjipt?
Så lenge jeg ikke lar meg selv kikke å se på
at han er online på facebookchatten.
Liker dårlig å ikke ha kontroll over ham,
men liker at han ikke har kontroll over meg.
Tenker mye på mamma for tida også
og spesielt på om jeg skal fortelle Kent om det.
Eller om jeg skal la ham
tro at jeg er vakker, snill og morsom.
Og ikke deprimert, trist og teit.

Jeg vil så gjerne
spille ordspill med ham.
Jeg har så fantastisk lyst til å sende ham en melding og spørre,
om han vil spille.
Men det ville vært å fortelle ham at det var greit av ham
å dumpe meg.
Og det vil jeg ikke.
Så jeg ligger heller med lengselen.
Og spiller mot en fremmed.
(litt som i virkeligheten)

Virkeligheten er forsåvidt veldig tveegga.
Jeg har faktisk klart å lure meg selv til å bli betatt av K.
Jeg har fått hjertet mitt
til å banke.
Når han sender meg meldinger
slutter jeg å puste.
Han holdt hånda mi på kino
og jeg likte det.
Innerst inne vil jeg ha J.
Prøver å akseptere at det
ikke skjer.
Noen ganger gråter jeg ukontrollert.
Jeg er ikke flink til å la vær å gjøre vonde ting mot meg selv.
Men står imot
mesteparten av tida.

rebound
er det beste i verden
jeg var full i går,
og satt på friisebrygga og velta øl
og klina med Kent.
Det var verdt det.
Han er en skjønn fyr, jeg vil ligge på sofaen med ham.
Så lenge han forstår at jeg bruker ham
for mitt eget beste da?
Må spørre ham om det.
Om han vil ligge på sofaen med meg, altså.

So put your warm little hands where I can see them
Put those hands on my face
Tell me you love me
And no one else
Or close those little hands
Now they're fists
Now they're little fists

Punch a hole in me with those fists

Det er slutt og jeg er utrolig lei meg.
Faller tilbake i gamle vaner,
drukner meg i arbeid for å la vær å skade meg selv.

Det er ufattelig mange tanker som spinner gjennom hodet mitt som en kvern:

detkanvelværedetsammehvishanikkevilkanjegikketvingehammen
jegersåsårafordihanikkeviljegvilat hanskalhadetvondtjeghaterathangiropp
HÅPLØSHETjegtrengerenreboudfyringenertiltrekkende,
selvomdetfinneskandidatersomikkeerteitesåerdeikkehanogjegveitikkehvajeg
skalgjørefordetteerforvondt,
ogjegburdedrautpåbyenforåkommeibedrehumør
mensitterhellerhjemmeoggrinermensjegserpåskavlan,
ognårjobberjegegentligimorgenogjegsavnerhamogjegvilhanskalring
emegogspørreomjegvilmøtehamg,
ogjegønskeratdetvarossendaintenssmerte
likegyldighetHVORFORIHELVETEÅPNAJEGMEGFORHAM,
TILINGENNYTTE, OGHVEMSKALTAVAREPÅMEGNÅFORJEGKLARERIKKEPASSEPÅMEGSELV

Röd kommer snart.
Det er det eneste faste holdepunktet nå.
Det eneste gir meg et snev av optimisme
Bare 7 dager igjen.

Svarta linjer
minns du vem vi var...?

Du blinkar förskräckt
när jag ställer mig bredvid
Du ryggar tillbaks
när min hand just ska röra
vid din…

Jeg har vanskelig for å si det jeg mener, det jeg tenker og det jeg ønsker.
Ordene sitter langt inne. Spesielt når det gjelder den krøllete mannen. Jeg vil så gjerne si "du, nå vil jeg pule"
men jeg er så redd for å bli avvist nå.
Jeg tør så vidt ta på ham,
enda mindre gjøre en seksuell gest,
fordi jeg er redd for å bli avvist (noe jeg ofte blir, i grunn)
Burde jeg ta et hint?
Burde jeg kanskje forstå at det er slutt?
Eller er dette noe som kan fikses?

Jeg føler meg svak innvendig.
Ringte ham og spurte ham rett ut om vi var kjærester.
Hvorpå han i grunn ikke visste verken om vi var det,
eller om han ønsket det.
Så jeg ba ham om å finne ut av det til onsdag.
Og fortalte ham samtidig at jeg vil være kjæreste med ham.
Det er lavmål i mine øyne.
Jeg synes det er flaut å legge seg flat for et annet menneske å si "jeg vil være din, så lenge du kan fortelle meg at du også vil være min"
Så nå står alt og faller på ham.
Jeg har blitt fjorten år igjen,
på akkurat det punktet her.

Saken er vel i grunn at jeg er for redd, svak og angst
til å kunne dumpe noen som helst akkurat nå.
Inkludert venner som ikke strekker til.
Kun fordi jeg ikke tør å være aleine.
Kun fordi jeg trenger noen rundt meg,
uansett om de er bra for meg eller ikke.

Jeg savner Hanna

Jag tog en roll när du blev sjuk
En roll som krävde hårdare hud
Min kraftreserv den tar snart slut

Som min tro på en ingripande gud
I ditt stora hjärta börjar slagen bli små
Och du rör min kind så jag förstår
att det bara är timmar tills du går

Det er vanskelig å være flink til alt,
det ender som regel med at man ikke får til noenting.
Får ikke til jobben, får ikke til Jan, får ikke til mamma,
får ikke til å like enkelte av mine venner, uansett hvor hardt jeg prøver.
Akkurat det går snart mot et bristepunkt,
og det tror jeg også ikke kommer som et sjokk.
Får ikke sove.
Får ikke svømme. Får ikke dotten ut av øret.
Hører ingenting.
Får aldri gjort det jeg vil.

Og jeg fikk et slag i trynet, som jeg etterlyste i forrige blogginnlegg, da jeg forstod at jeg og Jan måtte snakke sammen. Det er vondt å høre et annet menneske si
"det er jo ikke akkurat så mye forhold igjen å miste" og
"jeg må psyke meg opp for å møte deg"
for deretter å innse at en selv er l i v r e d d for å miste den personen og det forholdet som en gang var / en gang kan bli.
Men jeg orker ikke stå aleine i det her.
Jeg skulle ønske han kunne si han var glad i meg.

Ingenting er enkelt, lett og greit.
Alt er bare vanskelig, tett og teit.
Men jeg er fortsatt glad i en god del søte og rare mennekser der ute

"Jag kastar sten mot solen, för jag hatar den.
Jag sätter knivar i fotografin.
Jag går på samma gator tills de vänder.
Den här stunden e i resten av mitt liv.
Och jag behöver en smäll på käften för att komma i rätt balans.
Jag kan se mitt namn i tidningsbokstäver,
men jag kan inte tro att jag fortfarande lever."

Håkan Hellström oppsummerer livet mitt ganske greit.
Jeg er misfornøyd med alt,
og gjør de samme tingene om og om igjen,
og noen burde seriøst slå meg ned,
for det her funker snart ikke lengre.
Har vanskelig for å takle ting nå.

Hanna har vært her denne uka, det har vært mæd koselig.

Jeg har hatt bursdag og fått mange fine ting og hatt det veldig gøy med mine venner,
selv om alt henger over meg som grå skyer.
Akkurat nå er det for mye å ta stilling til i livet.

Sånn ellers: jeg har seriøst rota bort en harddisk med masse bilder, det er jo litt smålig irriterende. har hatt mobilen avslått et par dager og det har vært digg.
er mæd forkjøla og skal på jobb i morra likevel.
"veldommen tid cadad digidad, du snakked med adja" - det blir gøy det..

jag tror stenhårt på din plan

Kent kent kent.
Igjen er jeg hekta,
den nye singelen er bedre, kulere, mer fengende,
og det er digg.
Jeg har vært litt nervøs.
Er forøvrig nervøs for turneen, de skal spille i Oslo Spektrum.
Det kan bli jævlig,
men også jævlig kult.
Billetter bestilles på mandag.
Jeg skal se dem i Bergen også.

Sånn ellers har jeg vært i Oslo,
jeg hater det intenst. Legene tror de vet hva som er best for meg, "du burde snakke med en psykolog, du burde ringe hun du hadde tidligere, du burde vente, du burde ditt og datt"
Det er skummelt nok som det er,
og jeg tør ikke si dem imot. Jeg vil ikke snakke med en psykolog som sitter utenfor min situasjon.
Jeg vil snakke med noen som er i min situasjon,
helst noen som har fått det dårlige svaret,
det vonde.
Ikke en person jeg ikke kjenner, og som ikke er potensielt syk, som tjener penger på min potensielle tragedie.
Jeg vet ikke lenger om jeg burde.

Jeg klarer ikke se på mamma lenger.
Det er for vondt.
Og pappa tvinger meg.
Jeg er så lei.

Forhold er ogå komplisert, jeg ødelegger forhold med vilje.
Nå har det gått såpass lang tid med ham at jeg begynner å bli redd
for å binde meg til ham eller for å bli knyttet til ham
Og jeg tør ikke lenger prate med ham om forholdet vårt,
for jeg tror jeg innerst inne vet hva han tenker;
at jeg ikke var den han trodde,
at han ikke er klar for å passe på en
forstyrra jente,
at han trodde jeg var morsom, gøy og ukomplisert.
Jeg prøver å være de tingene for ham i blandt.
Så lenge han ikke sier noe,
antar jeg han ikke vil snakke.
Begrav hodet i sanden,
og alt er ok.

Jeg har det vondt,
men vil ikke at noen skal se det.
Jeg er kjemperedd
og hater alt det her.


Ellers:
har vært på rave, brukt tusen kroner på cder på platekompaniet, skal ut i kveld med Malin og liker det.
Gleder meg til Hanna kommer hjem
til bursdagen min

tenker mye, uten tanker

Jadda.

Jeg er faktisk ganske fullstappa i hodet akkurat nå, så jeg tenkte jeg kunne prøve å skrive et sånn langt innlegg og tømme meg totalt.
Begynner med morsomme ting. Nemlig en listej eg har gått og formulert i hodet mitt et par dager nå:

yrker jeg kunne tenke meg som voksen:
-vetrinær, dyrepleier eller eier for et dyrepensjona
-psykolog
-barnelege
-lærer
-fotograf
-journalist
-bartender (i en kort periode, tror jeg)
-massør, fysioterapaut eller kiropraktor
-ansatt i bank som personlig rådgiver
-frivilligsjef for festival.
-musikkanmelder/ytringsjournalist
-neglpleier/fotpleier/hudpleier
-fisker
-ansatt i statens vegvesen
-assistent for psykisk og fysisk syke

Ting jeg ikke vil jobbe som i framtiden:
-Fotograf (denne står på begge listene. tror nemlig det hadde vært gøy i begynnelsen, og når det deretter blir rutine kan det bare bli en ting: rutine. uansett om man jobber for national geographic og tar bilder i forskjelligek ontinenter, så vil selve følelsen av foto bli rutine. og så er det jo totalt urealistisk å tro at man kan tjene penger på jævelskapen nå som alle plutselig skal det)
-kassadame på rimi
-oppvaskdame (kun om det er bedre betalt enn jobben jeg har i dag)
-barnehageassistent
-førskolelærer
-leder for et privat firma
-kokk
-ansatt i klesbutikk
-fabrikkansatt


Ok.
Og så kommer det en liste over steder jeg vil utdanne meg, flytte til eller besøke:

-Australia
-New Zealand
-San Fransisco
-Göteborg
-Paris
-Amsterdam
-Mykonos (høhø)
-Brazil
-Jamaica
-Afrika
-Island
-Lofoten Folkehøyskole (proffoto)
-Bjerkely Folkehøyskole
-Photographic Studies College i Australia
-Dyrepleier i enten Canada, Sverige eller Danmark
-Fotografi i Frankrike







Og sånn ellers er livet mitt mer eller mindre bæd. Har masse helt totalt ukule greier å forholde meg til for tida, blandt annet mandeloperasjon i dag, og framtidig testing for horesykdommen fra helvete med konsultasjonstime i oktober.
Og dessuten er jeg fed up av enkelte jeg kjenner og har mest lyst til å filleriste dem, og jeg lever i en dagdrøm med en boble. Og drømmene er jævlig lite virkelighetsnære.
Heldigvis har jeg tre mennesker rundt meg som støtter meg. Hanna er god å ha, og Jan er fantastisk god til å lytte, holde og ta imot gråt. Malin er god å ha rundt meg fordi jeg bare kan si det til henne, og så forstår hun hva det er uten å forandre seg overfor meg.
Jeg lrer kjempemye på dette med sykdomen, og kommer garantert til å opprette en blogg angående det.

Dessuten har jeg stemt, vært i narkose, drukket meg full og tatt opp vivenka.bilddagboken.se igjen, og savner de vennene mine som jeg vet savner meg, men som jeg ikke får sett så ofte!
Andrea, Kaia, Anne - jeg savner dere og dere er søte :)
(ps, Andrea, love you photos! sei ifrå hvis det ikke er greit at jeg bruker dem)
:)

Jeg kjenner jeg begynner å bli glad i ham, og følelsen har satt igang en slags tankeprossess i meg. Det tok nemlig ganske lang tid å forstå en sånn grunnleggende ting. I tidligere forhold har jeg blitt glad i vedkommende kjapt og aldri hatt noe problem med å kaste meg ut i det ukjente. Jeg lurer på hvorfor jeg brukte så lang tid på å forstå at han ikke er farlig, at jeg kan stole på ham, at dette er noe å satse på. Det virker som har begynt å bygge et skall rundt meg selv.
Kanskje jeg begynner å lage en forsvarsmekanisme, og at dette er et tegn på at jeg har blitt såra for mange ganger allerede (i en alder av atten?!) eller kanskje det betyr at jeg begynner å bli fornuftig? Det virker som jeg aldri skal bli hodestups forelska igjen, og det er vel forsåvidt det beste også. Har total angst for å bli forlatt eller bytta ut med noen annen.
Kjenner mye på den følelsen.
Prøver å forstå den. Det jeg skjønner er at det ikke er en reel angst, for jeg angstet overhodet ikke da han reiste til utlandet i et par uker, da var jeg faktisk veldig avslappa med det hele. Talte ikke dager engang, som jeg tidligere har pleid.
Men allikevel sniker angsten seg fram. Den virker ikke helt sunn. En gang kommer jeg til å bli angst.

Poenget mitt var vel strengt tatt at jeg begynner å bli glad i ham. Og det er en god følelse, uten angst involvert, jeg kjenner en trygghet. Han snorker noen ganger, og det gir meg en god følelse. Noen ganger irriterer det meg også. For et par dager siden kikket jeg i kjøleskapet hans, og jeg så plutselig for meg hvordan kjøleskapet vårt kom til å se ut. Hvilke produkter som begge liker, og hvilke som vi vil se sjeldnere og sjeldnere. Samtidig snakket vi om noe helt annet. Og selv om det er alt for tidlig å se for seg en sånn framtid, er det godt å tenke at muligheten er der.

det kanske kommer en förandring, men det tar den tid det tar

Innadvendt og tenkende
tror jeg er de to ordene som beskriver meg for øyeblikket. Jeg er ikke lengre særlig spontan, jeg er ikke særlig morsom, heller ikke spennende. Selv om jeg er med mennesker mer eller mindre konstant, klarer jeg ikke å engasjere meg i dem.
Jeg ser anderledes ut i speilet også, øynene har på en måte visna litt vekk. Det mangler en energi eller en glede. De er helt flate. Jeg sykla forbi ei jente på vei til jobb i dag, og øynene hennes bokstavelig talt gnistra av liv, det var kanskje henne som fikk meg til å tenke på hvem jeg har blitt.

Det er vanskelig å omgås andre mennesker, venner og bekjente - fordi jeg tenker veldig kyniske tanker om dem jeg snakker med. Det er som om jeg gjennomskuer alt - andre menneskers usikkerhet, som vises i for eksempel sterke meninger ytret høyt og image, og min egen likegyldighet blir nok ikke mindre av å analysere alt rundt meg. Det er som om det ligger en hinne med plastfolie mellom meg og verden, som hindrer meg i å delta, men ikke hindrer meg fra å se.

Spesielt vanskelig er det kanskje å engasjere seg i vennene mine som fortsatt går på vidregående, selv om det absolutt ikke er lenge siden jeg gikk der selv og strevde med de samme tingene som dem. Det er ikke lenge siden jeg var en av dem
Men når jeg ser miljøet og menneskene fra utsiden så får alt et helt annet preg. Jeg merker jeg blir oppgitt og sjokkert over at de jeg identifiserte meg med for veldig kort tid siden er så... små og enkle å tråkke på eller provosere, eller bli venn med, alt ettersom. Dette er mennesker som er vanvittig lette å manipulere i sin retning eller argumentere i senk (med mindre de er i trasstenåra og nekter å høre på andre stemmer enn sin egen, selvfølgelig)

Det jeg stusser mest over er at jeg ikke er trist, deprimert eller sinna. Jeg sitter med en vanvittig fremmedfølelse for alt som tidligere har vært nært meg - men jeg er allikevel ikke trist. Det kan kanskje beskrives som en gråsone. Hvor alt bare er en kald, nøytral og kanskje litt behagelig nøyanse av grått. Dessuten er nesten alle klærne mine er grå for tida, har fått hekta på en spesiell gråtone. Det liker jeg. Dessuten savner jeg Hanna så mye at det gjør vondt, har alt for mye å gjøre på rommet mitt i forhold til oppussing, savner den svarte jakka mi, vil ha lønning nå og lurer på om jeg har mista en filmrull.

Ny blogg, hurra eller buhu alt ettersom

Den forrige bloggen min nekta meg å endre design,
så jeg oppretta en ny en.
kjip i forhold til gamle innlegg,
men greit i forhold til å få en ny start og blanke arg og fargestifter til.
Møte Stine nå,
bleike hår.
Kanskje det kommer bilder i kveld.