Uæ! Ting går for fort, jeg er stressaa :)
Har ikke ork til å snakke om det heller, men livet suser forbi uten at man rekker å respondere engang.

Hadde en flott helg.
Fest, øl, kos, venner, sortogblå, jan, sove hele søndagen, trøtt.

Jeg har ikke skrevet så mye i det siste, både fordi jeg ikke føler at jeg har noe å si, og fordi jeg på overflaten har laga en veldig tykk maske.

Jeg har ikke sett mamma siden julaften. Jeg besøkte ikke mamma på nyttårsaften, vi så hverandre ikke på morsdagen, og jeg har ikke vært der en eneste hverdag, lørdag eller søndag. Jeg har forferdelig dårlig samvittighet.
Både dårlig samvittighet overfor henne og for min egen del også. Hovedsaklig for min egen del, for jeg vet at mamma blir mindre og mindre av seg selv, og mere og mere av sykdommen for hver dag som går (eller hvert minutt virker det som, det går så fort..)
Jeg vet ikke om hun kommer til å kunne ha en samtale med meg neste gang vi ses. Hun kunne ikke det forrige gang vi så hverandre, og det er to m å n e d e r siden. Med andre ord får hun mindre og mindre forståelse for at jeg elsker henne og savner henne. Hun forsvinner mer og mer inn i seg selv og jeg har egentlig mista sjangsene mine til å fortelle og bli forstått.
Jeg kan si det så mange ganger jeg vil, hyle det, skrive det på veggen eller skrive det i et kort brev (sett bortifra at jeg mistenker at mamma ikke kan lese lenger da..) men det vil ikke gjøre noen forskjell.
Mamma har ikke muligheten til å forstå det.

Jeg prøver å trøste meg med at hun som mor til et barn vet at jeg elsker henne uansett. Jeg prøver å fortelle meg selv at hun ikke trenger en slik type bekreftelse som jeg ønsker å gi henne. Mamma vet selvfølgelig at jeg er glad i henne på samme måte som jeg vet at hun er glad i meg. Men det gjør så vondt å ikke kunne fortelle henne det og i det minste vite at jeg blir forstått.
På den måten misunner jeg kreftrammede og deres pårørende. Kreftpasienten har store fysiske og psykiske påkjenninger - men de pårørende rekker allikevel å si farvel og jeg elsker deg på en verdig måte.

Det er mange ting jeg skulle ønske jeg kunne snakke med mamma om, spesielt smerte. Jeg tror mamma ville forståt depresjonen min, og den irrasjonelle (og den rasjonelle) smerten min. Hun jobbet med mennesker med store problemer og hun var smart. Jeg trenger å snakke med henne om hvordan jeg var som barn, om hvordan hun opplever sykdommen sin, om hvordan jeg skal klare å leve videre nå i det helvetet hun etterlater seg og om hvordan hun har klart seg gjennom det.
Og jeg vil si unnskyld for alt det stygge jeg sa til henne. For det såra henne mer enn alt annet, og det vet jeg hun ikke har glemt. Jeg kalte henne så mye stygt da hun begynte å vise sympomer på sykdommen. Etterhvert som sykdommen ble tydeligere ble jeg voldelig mot henne, jeg husker hun var voldelig mot meg også. Jeg husker kranglene våre så godt, alt det hun sa til meg. Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle henne at jeg skjønner at det var sykdommen som snakket til meg og ikke min mamma. I steden for å løpe ut av huset, og etterlate mamma der aleine. Når jeg kom hjem satt hun alltid og hylgrein og jeg vet hun hadde gjort det i mange timer.
Dette er de såreste minnene jeg har.
Jeg hører fortsatt mammas gråt i hjertet mitt, og jeg vet at hun fortsatt hører min.
Men nå er det for sent å snakke om det - og i grunn var det for sent å snakke om det da det skjedde også.

En del av meg vil at mamma skal dø snart, slik at hun tar med seg sykdommen i grava.
Er jeg heldig slipper jeg å ta den med meg når hun dør, men kan begrave Huntingtons med henne.
Svaret på det får jeg ikke før 26 Mars.
Og det er så lenge til at jeg har begynt å gi opp håpet på livet.

Knus
hjertet mitt stopper littegrann
fordi jeg har fått for meg at jeg må ha noe Kent-relatert på kroppen med blekk.
Jeg har noen ideer.
Som jeg ikke helt tør å røpe for noen enda.
Men oi oi oi..

Hater denna berg og dalbanen som ikke har noen topper.
Alt er enten tomt eller vondt, og aldri fint.
Mesteparten av tida er alt tomt. Resten av tida er alt kjempevondt.
Og jeg klarer ikke gråte.
Ikke engang hos J - for vi er ikke kjærester og uten den merkelappen klarer jeg ikke grine i armene hans.
Aleine klarer jeg værtfall ikke gråte - for jeg er for redd.
Men det får bare være sånn.

Jeg er irritabel
små lyder plager meg, for eksempel min egen tasting på tastaturet
prøver å taste så s t i l l e som mulig
og blir mer irritert fordi jeg ikke får det til.
vil legge meg,
men da får jeg ikke sove.

Men jeg har begynt på bilddagbokenprosjektet mitt
bildene begnner fra juli 2009, og det kommer mye, mye, mye mer..
snart.

http://vivenka.bilddagboken.se

Akkurat nå kjenner jeg at til og med små ting kan legge for mye press på skuldrene mine.
I dag skal jeg svømme og så til sondre og michelle og spise pannekaker.
og det er to små, koselige ting.
Allikevel føler jeg at det blir for mye.
Vil egentlig bare være hjemme.
Men da får jeg dårlig samvittighet - og dessuten hjelper det ikke å sitte aleine hele tida heller..
I morra derimot, skal jeg ikke ut av huset i det hele tatt :)
(kanskje bare for å nappe øyenbrynene hos frisøren hvis de har tid)

Nå har jeg vasket badet.
Kvalm opplevelse.
Hater støv.

Pappa og kjæresten kom hjem.
Jeg er ikke i humør til det jævla m-a-s-et deres
"skal du ha mat, har du spist frokost? jeg har ikke plass til pølsene i kjøleskapet, ser du, jeg har ikke plass til eggene engang, arja, hva skal du i kveld, hva gjør du nå, er du sliten, har du sovet?"
leave me alone.
Og når jeg sier ifra om at jeg ikke takler så mye mas på en gang sier de ok, og så går det et kvarter og så er det på igjen..

Nå vil jeg bare sove.
En dag full av gjøremål er unnagjort
(fysiotrening i en time, hente briller, besøke Malin på jobb, kjøpe te og sovepiller, levere sykemeldinga på jobb, svømme)
og jeg er sliten

Her er en liste over ting jeg må få gjort når jeg er sykemeldt:
(pst, det er ikke sånn strek-over-teksten-funksjon i bloggen?! så jeg fargelegger det jeg har gjort med eh.. en farge..)


-ta blodprøven på nytt...
-Scanne inn alle mellomformat
-Scanne inn alle 135mm
-Besøke Porsgrunn VGS Media (Med Mælin)
-Fysiøvelser mandag/onsdag/lørdag
-Svømme mandag/onsdag
-Ta sol
-Bli ferdig med Linneabildet, printe det og sende det
-Rydde på rommet
-Rydde og vaske på badet
-Sortere klær (kaste undertøy,buhu)
-Bli venn med Flickr
-Laste opp bilder på Flickr
-Kjøpe Spotify
-Dra til Oslo og fikse dreads
-Komme meg ut og ta bilder
-Bli litt mer kjent med Composer og 80-200
-Få oversikt over hvilke kameraer som har film i seg, og ta dem i bruk igjen
-Fikse noen freshe spotifyspillelister
-Oppdatere bilddagboken så heeeftig
-sove
-kjøpe rammer og røkelsesholder
-Sende et par julegaver i posten (ga de personlig til Jay! wooho!)

Nå er det sendt og jeg skal snart ta sovepiller og drikke sovete.
wish me luck.

Det svinger.
For å si det mildt.
Jeg våkna opp og var forbanna, for jeg hadde ikke sovet noe særlig.
Jeg stod opp og skreiv et deppa innlegg på nettby (for hvis jeg hadde skrevet det her hadde det blitt alt for langt...)
Jeg krangla litt med far og var forbanna.
Jeg dro på jobb og var forbanna der ganske lenge.
Og så snudde det et eller annet sted på jobb.
Jeg begynte å selge, og fikk et skikkelig kick av det.
Gjorde det så bra på jobben at lederne kosa meg i dreadsa.
Og nå er jeg bekymra igjen.
Redd for å ikke få sove, redd for å få mareritt, redd for å ligge der og gruble.
Redd for å våkne opp og være sinna igjen.
Redd for at ting skal være vanskelige igjen.
Når man endelig har et pusterom angster man for å få tilbakefall.

Paranoiaen tar også helt overhånd.
Jeg er overbevist om at ingen liker meg,
og at alle later som.
(akkurat dette harj eg fått bekfrefta at bare er oppspinn fra huet mitt, men likavæl, paranoia er jo ikke logisk..)
Og huet vil overbevise meg om at personen jeg deler seng med også deler seng med flere uten å si noe om det.
Det siste er så jævlig, for jeg har ALDRI vært en sånn person som mistenker "utroskap" før. Jeg er jo ikke en sjalu person i utgangspunktet..
Helvete.
Og så sitter jeg på jobb og blir sånn "jeg vil ikke si noe, for det er sikkert ikke tilfellet, men herregud, tenk om jeg bare blir brukt, men jeg ødelegger alt ved å si noe jeg holder kjeft. lurer på hvorfor kollegaene ler nå, det er SIKKERT fordi jeg har hår under armene i dag."
irrasjonelt, idiotisk.

Jeg dagdrømmer om så utrolig urealistiske ting for tiden.
Jeg dagdrømmer om å pule mens jeg står på longboard, om å spille gitar i australia, om å være gift og få sju barn, om å være bomullsplukker i asia.
Altså,
så lenge det er langt vekk, urealistisk og jeg er glad så drømmer jeg om det.
Men jeg drømmer skjelden om de tinga som gjør meg glad NÅ.

En liste over ting som gjør meg glad nå:
1) bildet mitt
2) venner i tilfeldig rekkefølge: stine (selv om vi ikke rekker å ses så mye), andrea(fordi vi skal til syyyden), malin(fordi hun er flink!), hanna(fordi vi har skype og hun er flotter), lovise(fordi vi kan preike piss, seriøse ting OG jobbrelatert), michelle (og sondre, fordi de vet åssen jeg har det, på en måte, og fordi de virkelig kan lage mat som jeg faktisk har lyst på, sliter jo med mat for tida) og egentlig ganske mange. henriette også (sender forresten tanker, gleder meg til i morra for å høre om hva du sa til denduvet)
3) jan fordi han er easy, sleazy og trygg
4) katten min
5) klærne jeg snart får fra modcloth
6) vann fra springen
7) Twin Peaks



Og forresten så vil jeg være med på pannekakeonsdagene og hater å jobbe kveld av akkurat den grunnen.