Wey!
Jeg er snart ferdig med min evig lange to-do-list hvor alt egentlig skal være ferdig i August men det skjer ikke liksom.
Her kommer den:

-Lage portfolio på 20 bilder til RMIT University + sende søknad
-Fylle ut søknadsskjema til RMIT
-Fornye passet + få kopi
-Bli ferdig med arvikabildene
-Vaske underetasjen
-Dra på biblioteket + lese flere bøker
-Lære meg å retusjere hud i PS på sånn teit motemåte
+ finne ut hvorfor clone tool ikke virker
-være søt og snill
-maile Nat Geo
-prøve å realisere kalender-ideen
-komme igang med skytellingene
-begynne å trene igjen
-slutte å røyke
-sende søknad til NAV
-rydde i mappestrukturen og rydde i 135-bildene
-øve på å ta skikkelig streite (natur)foto
-gjennomføre utstilling stockmann med sondre+michelle
-søke om penger til utstillingen i asker
-lage ferdig besøksliste
-bli ferdig med tattoveringa
-kjøpe ny foundation +hårspray


Sånn ellers vil jeg benytte anledningen til å takke alle som var på Karjolen på lørdag for en sinnsykt sweet kveld.
Og en spesiell takk går til "Malin&Bjørnar&Arja's trestemt, falskt og jævlig-band" fordi vi gjorde en fantastisk versjon av Kråkevisa, en noe jævligere versjon av House of the rising sun og litt sånn ymse variasjoner av Rockettothesky egentlig. Og jagde bort resten av Karjolen. Og så ble jeg veldig glad fordi Andrea kom, det var veldig fint. Full og glad.
Ellers skjer det mye fint. I forigårs var det Tullis med Malin&Anniken+Linnea og Teo, og i dag har jeg og pappa gjort ærend, og etterpå er det pannekakeonsdag og det blir DIGG.
Nå: te + bok på verandaen

Har ikke noe å ta meg til akkurat nå.
Ville bare si det.

And I do believe it’s true
That there are roads left in both of our shoes
But if the silence takes you
Then I hope it takes me too

I dag har jeg hatt det nydelig.
I går hadde jeg det nydelig.
Dagen før også.
Og dagen før der..
Jeg er rolig selv om alt går til helvete.

Det er kanskje litt klisje, men jeg føler at været avspeiler følelsene mine.. Det er lummert, varmt og stillestående på dagene. Og om natta blåser det opp til tordenvær og storm og heftige regnskyll. Og selv om jeg ikke gråter eller er trist, er følelsene intense. Som da vi lå i senga hans, og regnet pøste ned i et intenst minutt hvor alt var godt. Og vi stoppet med det vi gjorde og bare lyttet. Det tok pusten fra meg.
Jeg liker det.

Jeg blir satt ut når folk spør meg om hva jeg skal framover. Jeg veit ikke er liksom ikke akseptert som svar. Man skal alltid ha en plan. Og jeg har jo en plan, selv om jeg ikke vet om jeg skal gjennomføre den enda.

Jeg dagdrømmer om eneboligen min. Kikker i IKEA-katalogen (carina: fuck deg!) og drømmer om hvilke glass jeg skulle hatt, om sorte kjøkkenbenkplater og kjøleskap i krom. Dagdrømmer om bestikk og farge på veggene. Om antall katter. Om en hage med tomatplanter og urter og mange mange blomster. Dagdrømmer om en episk stor tehylle og kunst på veggne. En seng i smijern og soverom som alltid er iskaldt med frisk luft. Om badekar med løveføtter i sølv. Veranda med hengekøye, en diger bokhylle. Bra bøker på do. Hems. Piletre i hagen.
Den planen er det vel ganske lenge til jeg får realisiert. Men jeg gleder meg så innmari mye!

Jeg kan lukte hendene dine i panneluggen min.
Du henger igjen i singleten min.
Jeg kan kjenne at du tar på kroppen min,
vekten av deg når du ligger oppå meg.

I alle dager.
All impulsiviteten gjør meg sprø av glede.
Elsker å ikke sove i egen seng.


Og jeg blir litt forvirra av all produktiviteten.
(Og jeg er dritt lei photoshop, rawbilder, bildestørrelse og bildekvalitet, scanning av negativer, bomullshansker, støvtørking av negativer, og alt annet i forbindelse med bilder)
Lurer på, hvis jeg blir fotograf, om jeg klarer å finne glede i disse elementene. For jeg liker det jo egentlig, men så blir man så innmari lei.
I dag er det 28 varmegrader på verandaen min, og jeg har sittet forran macen hele dagen.
Phu.

"Hei Arja!
Bildene dine er veldig uttrykksfulle og vakre!
Jeg jobber som ungdoms-og kulturarbeider (utdannet fotograf) på Radar i Asker kulturhus, og er på jakt etter en ung fotokunstner som vi kan stille ut bildene til i cafeen vår. Kunne du være interesert? Vi har ikke noe innkjøpsbudsjett til kunst, men betaler kostnadene til å trykke opp og montere bildene . Vi kan til gjengjeld gi deg god eksponering.
Vi er ute etter 7-10 bilder i størrelsen 50×70 event 70×100 eller 70×70 som viser ungdomskultur på en positiv og fargerik måte.Bildene skal henge i cafeen “permanent” (ja ikke for alltid, men ihvertfall et år),

Har du en email eller et telefon nummer vi kan nå deg på for å diskutere videre?"


Ting går framover, på sin egen skakke måte.
Selv om det betyr at jeg må stresse en del framover.

Har ingenting å si,
men vil si noe.

Vil at noen skal ringe meg,
selv om jeg er syk og ikke orker å møte noen.

Vil at tastaturet mitt skal fikse seg selv,
mellomromstasten har problemer.

Vil være produktiv,
men er sliten.

bilde: oslo s,
privat

Dette er innlegg nummer hundre på bloggen,
og jeg fikk akkurat en form for åpenbaring.
Jeg klarer ikke utrykke meg godt nok!
Og det jeg prøver å utrykke sier forferdelig mye om hvordan jeg føler meg.

Jeg prøver å utrykke meg med bildene mine, vise hva jeg føler og tenker, hva jeg har opplevd, hvem jeg bryr meg om.
Samtidig som bildene mine hjelper meg å huske enkelthendelser, hjelper de meg også å formidle følelsene mine.
Når jeg ser på en samling av bildene mine, for eksempel på flickr eller trafo legger jeg merke til at mesteparten av bildene er forvirra, ufokuserte, rotete, eller fargesterke.
Mange av bildene mine gjør meg svimmel, perspektivet er ofte feil, fokusen tilfeldig.
En følelse jeg bærer mye for tida.
Jeg føler ofte at jeg har fokus på feil ting. At jeg retter aggresjon mot feil sted, for eksempel. Nå som jeg ikke har kommet inn på skole, føler jeg at fokuset mitt er helt på trynet fordi jeg egentlig ikke bryr meg. Det kjennes ut som jeg fotografisk sett har lagt fokus på ting veldig langt fram i tid, i steden for å bry meg om nåtida. (Jeg gir litt faen i skole og jobb, jeg har jo hele livet mitt!)

Jeg kan også føle meg kjempeforvirra når jeg begynner å tenke på mamma. Da begynner ting å snurre, og dobbelteksponere seg i virkeligheten. Og alt blir en grøt. Akkurat som ca alle analoge bilder jeg har tatt siden jeg fikk svaret om at jeg ikke skal utvikle Huntington i framtida. Alt jeg har produsert av analoge bilder har vært prega av det svaret.
Ting er helt ute av kontroll og surrealistisk, enten med masse farge/følelse, eller lite farge/følelse.

Og hadde jeg bare klart å formidle nøyaktig hva jeg følte, hadde dette bare vært ålreit.
Men jeg sliter sånn, for jeg mangler noe.
Jeg tar tusen millioner bilder og er høyproduktiv. Fordi jeg streber etter bilder som formidler nøyaktig hva jeg føler der og da
Og det er faenmeg umulig.



PS:
Fin helg.
Tommy er verdens søteste mann, og jeg blir mer og mer forvirra hver gang jeg møter ham.
I morgen skal jeg til legen, og aner ikke hva jeg skal si til ham. Men han hjelper meg sikkert. Det er snart poirot på tv, og på lørdag er det fest i salamanderdammen.
Yay!