Jeg har en vakker hakeform
og i dag brast nesten hele sølibatet på en gang.
Jeg har drukket brus (ok, iste da) og holdt hender med Kent,
og det siste var utrolig digg.
Han holdt meg på låret også,
det var som en eksplosjon av lyst.
Men jeg skal ikke ødelegge resten av sølibatet.

Har ikke fått drukket te i dag
det er kjipt.
Men fikk kjøp masse peppermynte-te da.
F-resh.

You're looking skinny like a model with your eyes all painted black
Just keep going to the bathroom, always say you'll be right back





Av en eller annen grunn sitter jeg her og er nostalgisk, melankolsk, drømmende, svevende.
Jeg tenker på Philip,
på forholdet vi hadde, på de magiske øyeblikkene, den intense forelskelsen og de utrolige følelsene.
Jeg tenker på hvor enkelt det var å forelske seg da,
og hvor fantastisk musikken hørtes ut sammen med ham.
Det var noe spesielt med den samhørigheten, enstemtheten vår.
Vi gikk i takt.
Vi snakket hvert vårt språk.
Og forstod hverandre.
Krangler ble avverget ved at den ene sa "men hva i helvete betyr egentlig "åsikter"?!" og så lo den andre.
Jeg stolte på ham mye sterkere enn jeg har stolt på noen både tidligere og etterpå,
og jeg var stolt av å være hans flickvän.


Og jeg kjenner at jeg har innfunnet meg med at de følelsene vi to hadde aldri kommer tilbake,
Men jeg forstår også at de samme følelsene kan komme tilbake,
bare med et annet,
og kanskje bedre menneske.
det tok så ufattelig lang tid å forstå dette (kanskje helt frem til russetiden da jeg møtte Jan, kanskje noe senere)
Og derfor er det deilig å kunne mimre tilbake,
uten vonde følelser.
For en gangs skyld.

Det er vanskelig å tenke positive tanker
om følelsene rundt Jan,
Han er skjønn, og samtidig et helvete, og
jeg forstår meg ikke på ham, og antar at jeg aldri kommer til å forstå ham heller.
Og jeg forstår godt at han vil skåne meg for seg selv.

I natt hadde jeg en merkelig drøm.
drømte jeg at jeg tok bilder med speilrefleksen min,
og at bildene kom opp ned på skjermen etterpå.
Selv når jeg prøvde å snu kameraet opp ned og ta av objektivet (haha) ble bildene opp ned.
Jeg liker symbolikken,
som om noe prøver å fortelle meg at hele mitt verdensbilde er fucked-up-feil-vei.
Men bildene var veldig vakre.
Gode, lune farger.
Verden kan være fin opp ned også.

Til slutt, et par lister:

ting jeg gleder meg til:
-kino med Kent på fredag
-sushi med Malin på lørdag
-kino med Kent og Henriette på søndag
-svømming med Stine på mandag

ting som er skumle:
-ullevoll sykehus i morgen
-det at jeg går rundt med en blodprøve-rekvisisjon i veska som avgjør framtiden min
-drømmene mine

ting jeg trenger akkurat nå:
-fysisk kontakt
-prevansjon
-å kunne se, ta på og føle Hanna

Röd vokser så utrolig mye
og jeg klarer ikke vente til konsertene,
så vakkert det kommer til å bli!

Lurer på om ting noensinne blir lettere å takle,
akkurat nå er alt så mørkt og vanskelig.
Men jeg er i gang med sølibatuke og har andre ting å henge fingrene i,
enn mitt eget tungsinn.
Gleder meg til å pimpe te på jobb om et par timer.
Kveldsvakt hele uka.

Var på Mewkonsert i går, det var sjukt koselig og fint!
Misunnelig på dem som var på Valentourettes på Sort og Blå, for det var sikkert veldig gøy.
Tror det var mer givende å være på Mew da.

Nå sitter jeg hjemme i sofaen og ser på nyhetene og hører på Kent,
med vondt i magen og litt angst,
uten konkret grunn.
Hvor kommer alle disse følelsene fra?
Jeg har jo klart å undertrykke dem i så mange år,
og nå kommer de så tydelig fram.

I dag fikk jeg tilbud om å få besøk,
og jeg ble skikkelig defansiv og sa nei.
Og da forstod jeg at jeg ikke orka å være aleine,
men heller ikke orka å være med noen.

Nok trist.
Gjett hva?
For å distrahere meg selv og bli et bedre menneske har jeg funnet på noe smart!
Jeg skal gå i sølibat og ha en helt rein uke den neste uken.
Fra 23.11.09 kl 00:00 til 29.11.09 kl 00:00

Dette innebærer følgende:

1) Totalt sølibat.
Null sex, null onani, null fysisk kontakt med gutter (bortsett fra hei-hade-klemmer og sånt)

2) Total avholdenhet fra alkohol

3) Total avholdenhet fra godteri og brus
Bare vann og te og juice og melk er tillatt

Skal derimot fortsette å røyke sånn at jeg ikke blir helt umulig å omgås.

Jeg er slem mot dem rundt meg,
destruktiv og ikke særlig sympatisk.
Jeg føler meg ikke høy i hatten.

(Jag skulle ge dig allting du pekar på,
men bare när du inte hör vågar jag säga så..)

Dom små små orden är svåra ord
Och de hårda orden är enkla ord

For en sprø situasjon
han er svak,
vi hadde det vakkert.
Jeg fortalte det til Kent.
Han er kanskje enda svakere, jeg vet ikke.
Det virker som han vil ha meg uansett hva.
Slutta ikke å holde meg i hånda
da jeg fortalte,
og kyssa meg uanstrengt senere.
Det er jo godt å vite værtfall.
Jeg antar jeg har det som plommen i egget.
Men han begynner å forstå hvem jeg egentlig er,
noen ganger sliter jeg med å holde tårene tilbake - og han skjønner ingenting fordi
jeg lo
kun minutter tidligere.

Alle på jobben vet nå.
Det er litt kleint.
På lørdag er det teamsamling,
jeg gleder meg.
Full med nye folk, en forandring som blir fin og fresh.

& ingen förmildrande omständighet
gör ansvaret till någon annans än ditt
& kärleken finns där en gång
men jag är ingen man kan räkna med i kris

Ikke happy,
selv om jeg har kjøpt mange ting.
Jeg er glad jeg har en nordlending å støtte meg til,
men hele settinga gir meg dårlig samvittighet.
Trenger å snakke med Jan.
Han tok ikke telefonen, ikke at jeg forventa det heller - klokka er mye.
Jeg trenger hjelp.
Og jeg hater at han ikke kan hjelpe meg.

Ensamheten, ensamheten

Det är så svårt att höra vad du säger
Ensamheten, ensamheten
Vad är det du egentligen vill säga?
Ensamheten, ensamheten
Hårt mot hårt mot ensamheten
Ensamheten, ensamheten
Hårt mot hårt mot ensamheten

Röd ligger på Spotify.
Jeg elsker den så utrolig hardt.
Sjukhus er helt vanvittig, episk, fantastisk.
Jeg gleder meg til konsertene!
Veldig veldig mye.
Jeg liker i grunn verden for øyeblikket.
I dag spiste jeg en enorm lørdagsfrokost,
med tebriks med variert pålegg
og en enorm kopp peppermintete,
og masse eplejuice.
Og appelsin til dessert, og sigg.
Har kjøpt blomst til pappan min.
Snart farsdag.

Och dom pekar mot en fond, giftgula moln
Oranga lampor, tysta silos, jetplans ångspår, bengrå torn
Dom viskar i mitt öra
"Ser du framtiden, ser du hur inget växer, inget lever men ingen dör?"
Jag går ensam inn i ljuset

Jeg tror egentlig at det skal gå bra
så lenge jeg klarer
å la vær å tenke på alt som er kjipt?
Så lenge jeg ikke lar meg selv kikke å se på
at han er online på facebookchatten.
Liker dårlig å ikke ha kontroll over ham,
men liker at han ikke har kontroll over meg.
Tenker mye på mamma for tida også
og spesielt på om jeg skal fortelle Kent om det.
Eller om jeg skal la ham
tro at jeg er vakker, snill og morsom.
Og ikke deprimert, trist og teit.

Jeg vil så gjerne
spille ordspill med ham.
Jeg har så fantastisk lyst til å sende ham en melding og spørre,
om han vil spille.
Men det ville vært å fortelle ham at det var greit av ham
å dumpe meg.
Og det vil jeg ikke.
Så jeg ligger heller med lengselen.
Og spiller mot en fremmed.
(litt som i virkeligheten)

Virkeligheten er forsåvidt veldig tveegga.
Jeg har faktisk klart å lure meg selv til å bli betatt av K.
Jeg har fått hjertet mitt
til å banke.
Når han sender meg meldinger
slutter jeg å puste.
Han holdt hånda mi på kino
og jeg likte det.
Innerst inne vil jeg ha J.
Prøver å akseptere at det
ikke skjer.
Noen ganger gråter jeg ukontrollert.
Jeg er ikke flink til å la vær å gjøre vonde ting mot meg selv.
Men står imot
mesteparten av tida.

rebound
er det beste i verden
jeg var full i går,
og satt på friisebrygga og velta øl
og klina med Kent.
Det var verdt det.
Han er en skjønn fyr, jeg vil ligge på sofaen med ham.
Så lenge han forstår at jeg bruker ham
for mitt eget beste da?
Må spørre ham om det.
Om han vil ligge på sofaen med meg, altså.

So put your warm little hands where I can see them
Put those hands on my face
Tell me you love me
And no one else
Or close those little hands
Now they're fists
Now they're little fists

Punch a hole in me with those fists