Jeg har vært i Oslo i helga, med Stine, Michelle og ymse andre koselige, menneskelige innslag. Jeg har hatt det superduperfint, men orker ikke gå i detalj før jeg får frankalt bildene jeg tok. Men jeg fikk en liten, fin åpenbaring da jeg låste meg inn hjemme på søndag: jeg har begynt å lære meg hvordan jeg balanserer sorgen min.

Problemet mitt er jo at jeg i utgangspunktet alltid er trist inni meg. Depresjonen min er moderat, og det betyr at selv om jeg smiler og er oppriktig glad både på innsiden og utsiden, så gnager sorgen hull i hjertet mitt. Til en hver tid. I hvert stille øyeblikk, i hvert ensomme minutt, kjenner jeg sorgen over moren min tydelig.
Men i det siste (etter at jeg slutta i både skole og jobb, for å finne meg sjæl) har jeg sakte begynt å "posjonere" sorgen min.
Jeg tar denne helga som et eksempel:
Jeg drar til oslo på fredag, mamma har bursdag på lørdag, jeg drar hjem søndag og feirer med mamma.
Jeg har i utgangspunktet elendig samvittighetsfølelse, er redd for at mamma skal savne meg på burdagen sin, føle seg glemt bort.. Jeg har ikke mulighet til å ringe mammaen min, slik som mange andre har. (Hun har jo telefon, men det er ikke mulig å snakke med henne via den)
Jeg gråt litt for meg selv på togdoen, og er ferdig med den intense sorgen fram til søndag. Det var mange ganger den vonde følelsen sneik seg inn på meg, men jeg klarte å styre den, holde den i tøyler.. Og da søndagen kom og jeg dro til mamma spurte jeg om hun ble lei seg fordi jeg ikke var hos henne på bursdagen hennes. Hun sa at det ikke var noe problem.
Da jeg kom hjem gjorde jeg litt husarbeid, før jeg bestemte meg for å slippe ut følelsene mine. Og jeg gråt det jeg hadde behov for, ble ferdig med det.
Det er ikke sikkert noen skjønner hva jeg mener med dette - men jeg vet med meg selv at det er bra.

Jeg føler meg mentalt sunnere nå enn noen gang. Jeg er ikke frisk, jeg balanser veldig akkurat nå. Og det er lett å tro at siden jeg gjør framskritt, så er jeg frisk. Men det tar nok en stund.
Jeg er fornøyd med at jeg klarer å takle dette så godt nå. Fra å ha total vegring og angst for å møte mamma, klarer jeg nå og møte henne to ganger i uka. Jeg klarer å sette av en halvtime hver dag til å bare tenke på henne, akseptere sykdommen. Den halvtimen gjør også at jeg tenker mindre på henne/sykdommen sånn ellers i løpet av dagen.
I dag var jeg med familien min også, forresten. Jeg trodde det skulle bli meg, mamma, pappa og grua meg i utgangspunktet til det. Men det ble i tilegg bestemor, bestefar, onkel og tante og det var i overkant av hva jeg takler. Spesielt fordi pappa ikke sa ifra om det før vi svinger inn på parkeringsplassen.. Men det gikk bra.
Heldigvis.

Lover å skrive et shinyhappyinnlegg i løpet av uka som kommer, om ting som inspirerer meg!