Jeg ble plutselig innmari lei meg, jeg stod og lagde brownies og så innså jeg at mamma aldri kommer til å bli frisk, og at mamma aldri kommer til å se meg gifte meg, og mine barn kommer ikke til å ha en mormor.
DET ER SÅ JÆVLIG URETTFERDIG.
Jeg savner mammaen min som var morsom og snill og leken, som holdt rundt meg og sang nattasanger. Og jeg hater sykdommen som gjør henne til en mamma som bruker bleier og ikke kan fortelle meg hva hun har gjort i går, og som ikke klarer å ta på seg genseren sin selv.
I dag klarte ikke mamma følge med nok til å legge merke til at jeg måtte gå, og hun klarte kanskje si ti ord i løpet av den timen jeg var der.
Jeg savner henne så innmari mye, og jeg skulle ønske hun forstod meg når jeg sier at jeg er så utrolig glad i henne uansett hvordan sykdommen hennes er. Selvfølgelig vet mamma at jeg elsker henne, men jeg skulle bare ønske hun fikk det med seg når jeg sier det til henne..
Og jeg er kjempelei meg for at mamma ikke forstår det når jeg sier at jeg er så letta for at hun fikk meg, og at jeg ikke er syk som henne.
Men hun forstår jo ikke.

Jeg unner ingen å vokse opp som jeg har gjort, med en mor som ikke kunne passe på meg, men som jeg måtte passe på i steden.
Skulle ønske alt var anderledes.