I går fylte jeg 20 år, og hele tiden blir jeg spurt om det føles anderledes.
Og alle forventer at jeg skal svare "nei, hehe, det er vel som før. hehe" slik som man alltid gjør. Og selvfølgelig føler jeg ikke en voldsom forandring fra forrige uke til denne uka.
Men å fylle 20 var innmari anderledes fra å fylle 19. På en veldig positiv måte.

Da jeg fylte 19, var det med en form for dødsangst. Jeg gikk og venta på å ta blodprøven min, gikk og venta på å få lov til å vite om jeg var syk. Jeg satt på friisebrygga, med mine nærmeste venner, og hadde det kjempefint selv om det var kjempekaldt.
Og etterpå dro jeg hjem til Jan, lå i armene hans og kjente på den forferdelige (og deilige) følelsen av å være med ham.
Den intense følelsen av å være glad i noen. (en følelse jeg ikke har klart å finne tilbake til enda) og samtidig den vonde følelsen av å være livredd for å få et svar - men drit lei av å vente. Jeg hata å være 19, uten mulighet til å velge selv - jeg hata å vente.
Da jeg fylte 19, var det umulig for meg å se meg i et perfekt liv. Jeg klarte ikke forestille meg selv ta en utannelse, få meg jobb, gifte meg, få barn, sånne ting. Jeg kunne dagdrømme om å få det til med Jan, men det var umulig for meg å tro at det kom til å skje. Jeg var klar for å få noen inniheletes dårlige nyheter. Jeg var en zombie, som venta på å dø.

Å fylle 20, var en helt annen opplevelse. Jeg våknet, litt forvirra. Det er helt vanlig for meg nå, for etter at jeg fikk svaret har alt vært surrealistisk og forivrrende. Jeg pleier å bruke et par minutter på å skjønne hvor jeg er og hvorfor jeg ikke er lei meg. Resten av dagen brukte jeg med FFU. Film, yatzy, beat for beat, frossenpizza, god pasta, et par øl. Men hovedforskjellen er jo at jeg klarer å se framover. Jeg veit jeg kommer til å få en utdannelse, jobb, en ny kjærste som jeg kan elske, skaffe meg et hus, barn og alt jeg vil. Jeg veit at jeg har mulighet til alt dette og masse mer, så lenge jeg unngår å få kreft, bli påkjørt av en buss, eller ta livet av meg selv.

Jeg er utrolig glad for at tenåra mine er over, for selv om tenåra mine har vært fantastiske (spesielt åra på vidregående) var de hovedsaklig fylt av sorg, angst og redsel for å bli Huntingtonsyk. Jeg er så utrolig takknemlig for at jeg nå kan nyte alle åra framover, uten å være redd for årene etter..