Jeg tror jeg er på rett vei.
Skikkelig også.
Jeg har vendt meg til å kjenne etter om jeg er litt trist.
For eksempel da Hanna og jeg var ute og spiste middag i dag, var jeg litt lei meg.
Så prøvde jeg å finne ut hvorfor, og fant for meg selv ut at jeg savner å spise på restaustrant med mamma.
Og at jeg husker det var flaut å spise på restaurant med henne.
Og da jeg hadde funnet ut hva som gjorde meg trist, kunne jeg jobbe med det i fred og ro en stund, med å akseptere at det ikke er noe jeg kan gjøre med det.
Så ble jeg glad igjen.
Dette kommer til å ta lang tid, for det er en million situasjoner jeg må tenke sånn i. Men det kan snu opp ned på tankegangen min.

Akkurat nå er jeg litt trist,
for jeg vet ikke hva jeg skal gjøre i morgen.
St.Hans/PITbrusteinsball, masse folk som vil ha meg på masse forskjellige steder.
Og jeg har blitt så forpult lei av Porsgrunnsfolk, Porsgrunnsfyll, Porsgrunnspreik, Porsgrunnsgutter og Porsgrunnssjekking og alt som ligger i nærheten av de kategoriene. PIT er jo prakteksemplet på det. Men jeg burde dra ut dit, burde møte gamle venner og leke masse, både for min egen del, og fordi jeg trenger en god fyll, og fordi jeg blir ganske deppa om jeg sitter hjemme. Om jeg drar på hyttetur kan det bli kos, men jeg kan bli rastløs.
Selv om det er mest trygt å bli hjemme akkurat nå, er jeg redd for å gro fast inne.
Jeg vil helst bare brenne røkelse, reflektere, og vokse meg sterkere.

Jeg blir litt dårlig av å se på kjærstepar for tida. Jeg blir så innmari misunnelig. Jeg observerer dem for å finne ut hvordan jeg var anderledes fra dem i mine tidligere forhold. Jeg brenner så intenst etter å flytte vekk herfra. Møte nye mannfolk, som kan inspirere meg, lære meg nye ting, og kanskje jeg finner en som kan elske meg også. Og som jeg kan tørre å elske. (Mentalt altså, ikke fysisk)

Jeg gleder meg til å ha mitt første forhold hvor jeg ikke er psykisk knekt. Jeg har jo aldri vært kjærste uten å psyke kjæresten skikkelig i grøfta.
Gleder meg til å ha en mann som jeg kan krangle om oppvasken med, uten at det betyr noe mer for meg. Gleder meg til å finne en mann, og vite at han ikke trenger å være redd for at jeg skal bli syk som mamma. Å vite at jeg selv kan satse, og bli såra. Helt til jeg finner den mannen som vil dele enebolig med hage med meg. For jeg kan.
Selv om det er lenge til jeg kan kalle meg frisk og stabil igjen, og jeg regner med at jeg vil ha mange trøblete forhold likevel.
Men å leite blir fint. Og jeg er veldig motivert for å ikke være så deprimert lengre.

Akkurat nå kjenner jeg bare at jeg veit hvordan hver jævla fisk i Porsgrunnselva ser ut, og kan i fleste tilfeller gjette meg til åssen de smaker. Og selv om jeg er nysgjerrig på noen, betyr det ikke at de er verdt å fiskes.