Hvorfor er det alltid sånn, at når jeg først skal til psykiateren min,
så ser jeg liksom ingen poeng i å fortelle de vonde tinga?
Alt er så meningsløst akkurat nå, jeg vet ikke hvorfor.
Hvilken forskjell spiller det fra eller til, om jeg forteller ham om det?
Dessuten er jeg morragretten.


Edit:
det var helt jævlig å prate med ham, siden det var så lenge siden. Det var alt for mye som måtte snakkes om, og da jeg kom ut derifra var jeg helt svimmel.
Og jeg måtte gå hjem fra jobben fordi jeg var så innmari sliten at det kjentes ut som øynene skulle renne ut av huet.

Jeg har fått flere nye ideer i dag.