søndag 6. juni 2010

Advarsel:
langt og deprimert innlegg.

Har hatt en fantastisk fin helg i Oslo med nydelige venner, herlige Tommy og godt vær og god stemning. Men jeg er helt ødelagt nå, og vil helst ta livet av meg. Da jeg satt i bilen til AK og S på vei hjem fra togstasjonen, og AK sa til S at de skulle innom mormor og morfar, og S hadde ikke dusja på tre dager, var sliten, lei og helt uforberedt på familieselskap.
Jeg syntes synd på henne, uten å ane hva som var i vente for min egen del.. Jeg ante ikke at pappa hadde planlagt et jævla surpriseparty for meg.

Jeg kommer hjem, setter på en klesvask og pakker ut av baggen min, rekker akkurat å sette meg i andre etasjen, før døra smeller opp. Og det er pappa. Som har tatt med seg mamma. Uten å si ifra.
Herregud. Og jeg får helt angst, for det er ingen steder jeg kan rømme til, jeg vil helst hoppe ut fra verandaen.
Jeg er ikke klar.

Pappa VET at jeg så vidt klarer å høre han snakke om mamma, hvordan det går, hva hun gjør. Senest forrige uke sa jeg "vær så snill å ikke press meg til å dra ned dit på besøk. Du gjør det verre, jeg klarer ikke dra på besøk når du maser sånn, jeg trenger tid og forståelse. Og jeg må dra til mamma alene, jeg klarer ikke være sammen med mamma når du er der. jeg klarer ikke snakke med henne når du er der." Men dette har han valgt å ignorere. Vi sitter i pinlig taushet mens mamma babler uforståelige ord.
Jeg prøver å snakke litt med mamma, og klarer å holde meg en stund, men pappa tar ikke hintet da jeg spør hvor lenge de skal bli, så jeg sier at jeg ikke finner meg i å bli behandla sånn, og så går jeg ned på rommet mitt.
Akkurat som om jeg var fjorten år...

Etter en stund drar de.
Jeg hører de går ned alle trappene mine og jeg får helt angst. Mamma klarer jo såvidt å gå på flatmark.. Mamma kan ramle av å gå rett fram. Det er femti trappetrinn opp, og femti trappetrinn ned.
Jeg hyperventilerer og klarer ikke tenke på noe annet enn at mamma brekker armen, eller beinet, eller at hun slår hodet. Jeg har om mulig enda dårligere samvittighet enn NOEN SINNE fordi jeg ikke snakket noe særlig med henne når hun var her.

Jeg konfronterte pappa med situasjonen da han kom hjem igjen, og han hadde ikke så mye smart å komme med

Jeg: hvorfor tok du henne med?
Far: trodde det skulle bli koselig
Jeg: men jeg sa jo i forrige uke at du ikke måtte tvinge meg, og jeg sa jo i dag på telefonen at jeg var sliten og dårlig. hvordan kan du tro det blir koselig da?
Far: men du nekter jo å dra ned dit
Jeg: nei, jeg nekter ikke. men jeg får det ikke til når jeg føler alle presser meg til det
Far: ikke kom til meg og klag når Mary dør og du har dårlig samvittighet fordi du ikke dro
Jeg: du har gjort det så mye verre, og nå presser du meg på nytt. jeg vet jævlig godt at jeg burde være hos mamma mer, og at jeg har begrensa med tid på meg før det er for seint.. Men jeg klarer ikke dra til mamma hvis du legger press på meg og jeg blir mye mere deprimert av at du sier sånt.
Far: tror du jeg vil bo her?
Jeg: det har ingenting med diskusjonen å gjøre, men du kan godt reise

Så nå har han reist, jeg har aldri vært så deprimert før og jeg orker ikke tanken på mer mas. Jeg skjønner ikke hva i helvete han tenkte på da han gikk imot alt jeg har sagt det siste året. Jeg skjønner ikke hvorfor han gjør en så drastisk stor handling når jeg gjentatte ganger har kjefta han huden full fordi han nevner mamma i bilen.
HAN SKJØNNER IKKE AT JEG IKKE TAKLER DET. Og jeg holder på å dø akkurat nå, av skam og av lengsel etter mamma, og av frustrasjon og sinne.


Jeg savner mammaen min noe helt sykt. Jeg savner en mamma å snakke med, å le med, å forstå. Jeg savner MAMMAEN min. Men jeg vil at mamma skal dø, sånn at alt dette kan være over. Jeg orker ikke mer Huntington. Og mamma er ikke mamma, hun er sykdommen sin. Den personen jeg kaller mamma i dag, har slutta å være mamma for ti år siden. Hun er ikke seg selv, og jeg har rett og slett ikke mer energi igjen til å være med skallet hennes..
Jeg vil være alene. Jeg vil kutte meg med kniv, brenne meg med glødende jern, slutte å spise, rive av meg huden og håret mitt.
Jeg vil ikke leve,.

Og dette påvirker jo hele livet mitt. Jeg satt hele fredagen og lørdagen i Oslo og lata som jeg var kjempeglad, mens hele kroppen min hylte i frustrasjon og sinne og mammasavn og dårligsamvittighet. Jeg hadde det på utsiden kjempefint, og koste meg jo i grunn også. Men jeg var ikke glad. Jeg ble sur for bagateller, som at min venninne prøver seg på den -ene- mannen jeg virkelig vet hvor jeg har per nå. Ikke at jeg uansett vil ha ham på kjærestemåten, jeg blir kvalm av tanken på å åpne meg for en ny person enda, og klein av å kline med noen. Jeg har ikke kommet over Jan (selv om det er utrolig deilig å være ferdig med det dysfunksjnelle forholdet vi hadde) Men sånne småting ergrer meg. Jeg trenger noe stabilt og trygt - og jeg forstår at jeg ikke finner det i meg selv akkurat nå..

Men hvis man ikke er trygg på seg selv,
hvordan skal man bli trygg på andre?

1 kommentar:

  1. <3 Tenker på deg, kjære. Er her for deg alltid.

    SvarSlett