Akkurat nå føler jeg meg litt vemodig

Jeg har hatt en kjempefin dag
(siste dagen på TP! Nå har jeg sommerferie!) og pannekaker med FFU, og film med dem.

Men jeg hørte denne tekstraden av Kent og følte meg så truffet:

Släpp snälla, släpp taget nu
Jag kan stå, gå eller krypa härifrån
Om det här är allt vi hinner med,
så håll mig hårt min älskling


Og sånn var det jo.
Jeg gikk uten å krype, vi slapp uten mer fuzz, vi klarte ikke mer.
Og i svake øyeblikk kjenner jeg at kroppen hans er alt jeg vil ha,
armene hans som holder meg hardt og hvisker god natt, elskling.
Men jeg har det nok i det lengste løp bedre uten.
I morgen kommer Hanna, jeg gleder meg så utrolig mye!
Endelig!

Jeg trenger å være aleine nå ass.
For mye folk for lenge.
Smart å planlegge å reise og besøke anniken på mandagen da, haha!
Sjakktrekk.
Men jeg er rastløs. Og anniken er flott!