Jeg har konstant lyst til å skrive,
men det er skjelden jeg vet hva jeg vil si.

Jeg snakket med en av det motsatte kjønn
på telefonen. I sju timer og tre kvarter. Og det var fantastisk.
Uten å føle angst for å bli knyttet mot et nytt menneske, kanskje fordi jeg forstår at det ikke vil bli noe seriøst mellom oss.
Jeg likte det så godt, kjemien og samtaleemnene. Måten han kan fortelle på, og få meg til å le.
Og hadde det skjedd på et litt annet tidspunkt i livet mitt, ville jeg sikkert blitt hodestups fjortissforelska.
I steden var det bare en fin opplevelse, og nydelig tidsfordriv.

Jeg lurer på hvordan jeg kan slutte å være deprimert. For det er jo ikke sånn at jeg er så alvorlig deprimert at jeg ikke klarer å fungere. Jeg er jo fullstendig klar over hvorfor jeg føler som jeg gjør, og klarer å holde maska veldig bra, selv for dem som er nærmest meg av alle.
Men jeg vet at alt kunne vært så mye bedre, og at jeg kunne hatt det så mye enklere med meg selv.
Det virker for meg som om jeg må isolere meg selv for å bli kjent med meg selv igjen. Men samtidig har jeg ikke tid til å være aleine - for jeg vil få mest mulig ut av livet mitt.
Og jeg gjør alt jeg kan for å ha det gøy, for jeg forstår jo at jeg har fått muligheten til å gjøre alt jeg vil.
Men alltid
alltid alltid alltid
alltid alltid ligger frykten, tungsinnet og angsten bare såvidt under overflaten.
Alt jeg gjør er for å dekke over hvor vondt jeg har det.

Det virker som alle reaksjoner jeg får på ting er feil.

Og jeg vet jo at jeg ikke har noen grunn til å være lei meg, bortsett fra at mor er syk.
Jeg får ikke gjort noe med at mamma er syk, jeg kan ikke redde henne, og derfor burde jeg ikke være lei meg for det, men heller gjøre det beste ut av det.
Jeg burde være glad fordi jeg ikke er syk, men i steden er jeg tom. Jeg bryr meg ikke om at jeg har fått muligheten til å gjøre alt jeg vil.
Jeg er ikke trist fordi det er slutt med mannen jeg trodde/håpet jeg skulle dele livet med - det gjør meg heller lettet. (er det også en feil reaksjon?) og jeg er ikke særlig glad for at jeg har slutta i TP og har sommerferie. Jeg har allikevel like mye press på skuldrene, fra alle kanter.


Fine ting som har skjedd i det siste:
-Stine og jeg skal på Hove
-Tattoveringen gror fint
-Hanna er hjemme, det er kos!