Tilbakefall er så jævlig nedtur som det kan bli.

Jeg hadde et par uker nå, hvor jeg våkna glad og fornøyd, uten problemer.
Jeg så bare framtiden min, gledet meg til hver dag.
Det var for lenge til august/september og skolestart.
Jeg klarte å være glad på vegne av andre, og hadde overskudd til å åpne meg for nye mennesker. I et par uker hadde jeg ikke mareritt, jeg hadde matlyst.
Men psyken min tålte ikke å få beskjed om at jeg ikke er flink nok.

Ikke flink nok til å bli dyrepleier, psykolog eller journalist. De tinga jeg vil bli. Så jeg falt selvfølgelig tilbake til dit jeg var.
Kroppen skriker etter å bli skada, og hjernen skriker etter søvn. Når jeg våkner er jeg allerede deprimert og med hodet fult av for mange tanker.
Jeg er igjen rotløs, føler meg lite tilstrekkelig på alle punkter.
Glemmer igjen å lage mat, vil ikke spise. Glemmer å dusje, glemmer å sminke meg. Vil ikke ut a huset.

Og nå drømmer jeg om australia.
Ta en bachelor i fotografi. Jeg som alltid har sagt at "uff, nei, jeg vil ikke leve av hobbyen min".
Og australia, som er veldig langt unna alt jeg kjenner, om jeg skal få en knekk der.. (noe som er snansynlig)
Det er lenge til januar/februar og semesterstart der.
Det er et halvt år til, som mest sannsynlig skal tilbringes i Porsgrunn.
For et helvete det blir.
Jeg har ikke psyken til å skaffe meg en jobb.
Og foreløpig har jeg ikke hatt guts nok til å ringe fastlegen min og si ifra om akkurat det. "Hei, jeg klarer ikke jobbe og jeg kom ikke inn på skole"
herregud så mislykka jeg føler meg.
jeg jobba SÅ hardt på skolen, fikk DE bra karakterene, og allikevel så sitter jeg her og er totalt mislykka på alle punkter..

Forresten: takk til dere som skreiv på forrige innlegg! Dere satt ting veldig i perspektiv for meg og gjorde ting enklere å akseptere. Så selv om jeg fortsetter å sutre nå, betyr det ikke at jeg IKKE leste det dere skrev :)