jag tror stenhårt på din plan

Kent kent kent.
Igjen er jeg hekta,
den nye singelen er bedre, kulere, mer fengende,
og det er digg.
Jeg har vært litt nervøs.
Er forøvrig nervøs for turneen, de skal spille i Oslo Spektrum.
Det kan bli jævlig,
men også jævlig kult.
Billetter bestilles på mandag.
Jeg skal se dem i Bergen også.

Sånn ellers har jeg vært i Oslo,
jeg hater det intenst. Legene tror de vet hva som er best for meg, "du burde snakke med en psykolog, du burde ringe hun du hadde tidligere, du burde vente, du burde ditt og datt"
Det er skummelt nok som det er,
og jeg tør ikke si dem imot. Jeg vil ikke snakke med en psykolog som sitter utenfor min situasjon.
Jeg vil snakke med noen som er i min situasjon,
helst noen som har fått det dårlige svaret,
det vonde.
Ikke en person jeg ikke kjenner, og som ikke er potensielt syk, som tjener penger på min potensielle tragedie.
Jeg vet ikke lenger om jeg burde.

Jeg klarer ikke se på mamma lenger.
Det er for vondt.
Og pappa tvinger meg.
Jeg er så lei.

Forhold er ogå komplisert, jeg ødelegger forhold med vilje.
Nå har det gått såpass lang tid med ham at jeg begynner å bli redd
for å binde meg til ham eller for å bli knyttet til ham
Og jeg tør ikke lenger prate med ham om forholdet vårt,
for jeg tror jeg innerst inne vet hva han tenker;
at jeg ikke var den han trodde,
at han ikke er klar for å passe på en
forstyrra jente,
at han trodde jeg var morsom, gøy og ukomplisert.
Jeg prøver å være de tingene for ham i blandt.
Så lenge han ikke sier noe,
antar jeg han ikke vil snakke.
Begrav hodet i sanden,
og alt er ok.

Jeg har det vondt,
men vil ikke at noen skal se det.
Jeg er kjemperedd
og hater alt det her.


Ellers:
har vært på rave, brukt tusen kroner på cder på platekompaniet, skal ut i kveld med Malin og liker det.
Gleder meg til Hanna kommer hjem
til bursdagen min