Du blinkar förskräckt
när jag ställer mig bredvid
Du ryggar tillbaks
när min hand just ska röra
vid din…

Jeg har vanskelig for å si det jeg mener, det jeg tenker og det jeg ønsker.
Ordene sitter langt inne. Spesielt når det gjelder den krøllete mannen. Jeg vil så gjerne si "du, nå vil jeg pule"
men jeg er så redd for å bli avvist nå.
Jeg tør så vidt ta på ham,
enda mindre gjøre en seksuell gest,
fordi jeg er redd for å bli avvist (noe jeg ofte blir, i grunn)
Burde jeg ta et hint?
Burde jeg kanskje forstå at det er slutt?
Eller er dette noe som kan fikses?

Jeg føler meg svak innvendig.
Ringte ham og spurte ham rett ut om vi var kjærester.
Hvorpå han i grunn ikke visste verken om vi var det,
eller om han ønsket det.
Så jeg ba ham om å finne ut av det til onsdag.
Og fortalte ham samtidig at jeg vil være kjæreste med ham.
Det er lavmål i mine øyne.
Jeg synes det er flaut å legge seg flat for et annet menneske å si "jeg vil være din, så lenge du kan fortelle meg at du også vil være min"
Så nå står alt og faller på ham.
Jeg har blitt fjorten år igjen,
på akkurat det punktet her.

Saken er vel i grunn at jeg er for redd, svak og angst
til å kunne dumpe noen som helst akkurat nå.
Inkludert venner som ikke strekker til.
Kun fordi jeg ikke tør å være aleine.
Kun fordi jeg trenger noen rundt meg,
uansett om de er bra for meg eller ikke.

Jeg savner Hanna