bilde: oslo s,
privat

Dette er innlegg nummer hundre på bloggen,
og jeg fikk akkurat en form for åpenbaring.
Jeg klarer ikke utrykke meg godt nok!
Og det jeg prøver å utrykke sier forferdelig mye om hvordan jeg føler meg.

Jeg prøver å utrykke meg med bildene mine, vise hva jeg føler og tenker, hva jeg har opplevd, hvem jeg bryr meg om.
Samtidig som bildene mine hjelper meg å huske enkelthendelser, hjelper de meg også å formidle følelsene mine.
Når jeg ser på en samling av bildene mine, for eksempel på flickr eller trafo legger jeg merke til at mesteparten av bildene er forvirra, ufokuserte, rotete, eller fargesterke.
Mange av bildene mine gjør meg svimmel, perspektivet er ofte feil, fokusen tilfeldig.
En følelse jeg bærer mye for tida.
Jeg føler ofte at jeg har fokus på feil ting. At jeg retter aggresjon mot feil sted, for eksempel. Nå som jeg ikke har kommet inn på skole, føler jeg at fokuset mitt er helt på trynet fordi jeg egentlig ikke bryr meg. Det kjennes ut som jeg fotografisk sett har lagt fokus på ting veldig langt fram i tid, i steden for å bry meg om nåtida. (Jeg gir litt faen i skole og jobb, jeg har jo hele livet mitt!)

Jeg kan også føle meg kjempeforvirra når jeg begynner å tenke på mamma. Da begynner ting å snurre, og dobbelteksponere seg i virkeligheten. Og alt blir en grøt. Akkurat som ca alle analoge bilder jeg har tatt siden jeg fikk svaret om at jeg ikke skal utvikle Huntington i framtida. Alt jeg har produsert av analoge bilder har vært prega av det svaret.
Ting er helt ute av kontroll og surrealistisk, enten med masse farge/følelse, eller lite farge/følelse.

Og hadde jeg bare klart å formidle nøyaktig hva jeg følte, hadde dette bare vært ålreit.
Men jeg sliter sånn, for jeg mangler noe.
Jeg tar tusen millioner bilder og er høyproduktiv. Fordi jeg streber etter bilder som formidler nøyaktig hva jeg føler der og da
Og det er faenmeg umulig.



PS:
Fin helg.
Tommy er verdens søteste mann, og jeg blir mer og mer forvirra hver gang jeg møter ham.
I morgen skal jeg til legen, og aner ikke hva jeg skal si til ham. Men han hjelper meg sikkert. Det er snart poirot på tv, og på lørdag er det fest i salamanderdammen.
Yay!