fredag 22. januar 2010

Fredag kveld,
ikke øl.
Tenker på mye
på det eneste jeg egentlig er skikkelig redd for.
Hvordan vennene, bekjente og elskeren min kommer til å reagere
hvis jeg får diagnosen.

For jeg veit at det er veldig naturlig for venner å trekke seg unna,
bli redd, bli trist, ikke klare å snakke om det.
Og jeg trur jeg kommer til å miste mange jeg kjenner
inn i en tåke av utilgjengelighet og unnvikenhet.
Og det må jeg jo til en viss grad forberede meg på å akseptere.
For det er jo helt naturlig å reagere sånn.
Håper jeg klarer å være fornuftig og ikke dævve av skuffelse når færre og færre tar initiativ til å finne på ting.

Jeg trenger dere.
Skikkelig masse og intenst og sikkert alt for mye i forhold til hvor mye ryggene deres klarer å bære.
Jeg håper dere klarer å være sterke for meg i tida fremover, og klarer å akspetere en
eventuell framtidig sykdom.
Jeg håper dere klarer å sparke meg hardt bak hvis jeg sutrer for mye,
og jeg håper dere klarer å si ifra hvis dere trenger en pause.
Og jeg håper at jeg ikke kommer til å slite dere ut.


Jeg tenker på 10. feburar hele tida
Ser for meg hvordan jeg kommer til å reagere den ene eller andre veien.
Fantaserer kanskje i overkant mye om å være frisk,
bygger kanskje en falsk forhåpning.
Sitter og gleder meg litt til å få svaret, i tilfelle jeg er heldig.

Jeg tenker jo mye på hvordan jeg vil reagere på å få den mest sannsynlige beskjeden også,
for innerst inne har jeg allerede stilt min egen diagnose.
Jeg vet jeg kommer til å bli syk,
jeg kjenner symptomer - og jeg har null forventning om å leve et liv som alle andre.
Jeg er sikker på at jeg aldri kommer til å tørre å ta lappen, ta en skikkelig utdannelse, få en livslang partner/ektemann, leve lengre enn fylte 60 eller ha det fint etter fylte 40.
Inni hodet er det en umulighet for meg å være frisk, jeg tror ikke noe på at det er en mulighet en gang. Har egentlig innfunnet meg med Huntingtons. men jeg har jo det lille håpet,
som jeg egentlig har mest lyst til å kverke. For det lille håpet som blir knust, kan virkelig drepe all livslyst jeg har, jeg burde ikke fantasere mer om å være frisk.

Ting jeg skal gjøre den dagen jeg får vite:
1) Fortelle, værtfall til Michelle og Stine - det er ikke sikkert jeg klarer å fortelle det til flere første dagen.
2) skrive lister over ting jeg vil gjøre før fylte 30 (eventuelt før jeg blir oldis, hvis livet gir meg den muligheten..)
3) grine, uansett utfall

Må kjøpe en del sigg.

3 kommentarer:

  1. Det ordner seg! Du veit iallefall at de aller nærmeste kommer ikke til å bry seg. Vi er klare for å være der når det trengs, og å være der som før og som om ingenting er forandret ellers. Du må også huske at OM det skulle være negative nyheter så er eneste forskjellen i framtiden, det forandrer ikke hvem du er :) *klem*

    FFU for the rescue! ;)

    SvarSlett
  2. Vi forsvinner aldri, det vet du <3 Er her for deg for alltid, uansett hva som skjer!

    SvarSlett
  3. papayyya ikke logga inn25. januar 2010 kl. 21:14

    snufs in the heart <3

    SvarSlett