søndag 13. desember 2009

Jag skriker ditt namn just när regnet träffar fönstren,
och en ond vind skakar träden.
Jag är ingen man kan räkna med i kris.


Søndag.
Jeg hater verden, men jeg gir faen.
Det er rart, hvordan selvtillitten min og selvfølgelsen min er knallgod,
samtidig som jeg er så deprimert..
Jeg klarer å pynte meg, og ha en kjempebra kveld på byen med de beste,
bli sjekka opp av de andre,
og jeg har ikke noe problem med å gå hjem med den mannen jeg vil.
Samtdig så gnager den jævla smerten under overflata, konstant.
Alltid trist.

Kjærlighet kan du bare gi en lang faen i.
Jeg veit jeg befinner meg på en blomstereng full av miner.
å være elsker med eksen er nydelig,
og farlig for følelsene mine.
Malin sådde et frø i meg,
det rakk å vokse seg til en liten busk.
Men jeg vet det er utenfor min kontroll,
selv om han sier det ikke er en greie -
at han ikke er intressert i henne.
Jeg vet jeg er hans,
selv om jeg ikke er hans i det hele tatt.

Og jeg er kald, lei av verden,
og begynner å få skumle, skumle tanker.

2 kommentarer: