Rune spurte meg i går:

"Hvis dere bare har det vanskelig, hvorfor gidder du å bruke tid på ham?"

Det har jeg prøvd å finne ut av siden han spurte.


Det er jævlig å leve med en mann som bare vil være aleine, og som ikke klarer å ta kontakt med meg (men allikevel klarer å poste ting til andre på facebook), og som heller vil se på TV eller spille dataspill enn å være med meg eller mine venner. Som ikke skjønner at det er normalt å holde hender i offentlighet, og som sliter så med psyken at han synes det er vanskelig å være i nærheten av meg. Og det blir enda mere håpløst når han har bestemt seg for å ikke ha et forhold med meg når jeg flytter. Og det blir helt umulig når han sier at han for øyeblikket ikke er glad i meg, men at han vet at han er det innerst inne.
Med andre ord sløser jeg bare bort tida mi på noe som er vanskelig, umulig, trist, vondt og som ikke kommer til å vare.

Mens jeg sitter her finner jeg egentlig ikke så mange grunner til å holde fast ved noe så håpløst, men dette er hva som motiverer meg:
1) Jeg er glad i ham
2) Jeg er redd for å være aleine/redd for at han skal finne en annen
3) Jeg føler jeg skylder ham det, siden han faktisk takla alt det vonde jeg har hatt

Er det verdt det?
Å bli tråkka på, holdt på gress, dratt ned i søla, bli ignorert og behandla dårlig, bare fordi man er glad i en person tross alt?
Jeg begynner å innse at det kanskje ikke er sånn.


Jeg trenger å vite at han faktisk bryr seg om meg. Hvor jævlig vanskelig kan det være liksom.






Håll ut
Jag behöver dig
Håll ut
Jag behöver dig
Håll ut
Stå ut med mig
Jag behöver dig
Jag behöver dig
Stå ut med mig
Jag behöver dig
Jag (.....) dig
Stå ut med mig
Jag behöver dig