ÆÆGG
igjen!

Hormonella burde være mitt mellomnavn. I dag er jeg skikkeliiiig premensutrell og sipper av den minste ting.
Jobben var ikke morsom, og jeg er sliten, sulten og vil sove.
Men jeg kom hjem fra jobb for et kvarter siden.
Da kan man ikke bare legge seg lissom.

Tenker litt på at det er ganske sjukt at jeg ikke har HS. Tenker ganske ofte på det, men ikke ofte nok føler jeg. Er ganske vanskelig å ta inn over seg at alt faktisk er fint!
Føler at jeg ikke gleder meg nok over den kjempefine nyheten, og at jeg "tar det for gitt" allerede, og at det egentlig bare var en dust drøm. Har hengt opp brevet/svararket på veggen på badet, sånn at jeg ser den hver gang jeg pusser tenner. Det hjelper litt. Så får jeg et smil hver morgen og kveld uansett hvor dritt dagen er.

I dag var forresten en ganske så søplete dag som kommer til å gå i glemmeboken som "den dagen man bare venta på at skulle gå over"
Hadde vært optimalt om jeg kunne ligget i en armkrok og bare gjemt meg fra verden. Men sånn går det jo ikke an å være når man er 19, ung og rastløs, med jobb.

Sånn ellers føler jeg at ting er på stell.
Lekte med Hanna og Banan i dag. Det er fint. Savner derimot alle andre!
Savner Maaalin fordi hun er i N-landet og det er så kjedelig.
Savner Andrea også, hun fortjener en telefonsamtale i morra (er litt seint å ringe nå tror jeg?) og savner nærvær, skje og kos.
Savner Michelle, Sondre og Stine for de har jeg ikke sett på tusen år.
Savner Henriette masse gså, jobben er ikke halvparten så gøy uten henne. Og så får jeg ikke nok tid til kattepusen min (Charlie altså), og jeg savner han også. Bjørnar kan godt komme hjem på besøk igjen.
Arvikagreiene går sin vante gang, sakte framover.
Men plakatene er i anmasj! Helfett.
Er kjempegira på å se dem.


Choo så lenge, jeg kommer tilbake en dag jeg ikke bare har skrevet notatfelt med samtaleoppsummering.. Kjenner skrivestilen min ble ganske prega av det.