Hei og hå alle sammen!

De fleste av dere vet det allerede, siden både jeg, jungeltelegrafen, og facebook har vært flinke til å promotere det:

jeg har ikke arvet Huntington Chorea av mamma.

Eller som det står i svarbrevet mitt:

"Pasienten har et normalt antall CAG-repetisjoner i genet for Huntington chorea, og vil derfor ikke utvikle Huntington chorea"

Hvor vakkert er ikke det? Jeg kan herved leve livet mitt på samme måte som dere andre mennesker, med vanlige problemer og vanlige utfordringer, og deretter dø i en ulykke, av kreft, av alderdom, av å sette noe i halsen, eller en annen tilfeldig grunn.

Akkurat som dere!

Ting jeg ikke kunne gjøre om jeg hadde HC, som jeg kan gjøre nå:

-Ta lappen

-Få masse barn
-Ha en livslang partner uten at vedkommende blir min forsørger
-Ta en lang utdanning

-Spare til pensjon, som jeg kan få utbetalt

-Få en livsforsikring, om jeg ønsker det..

Ting jeg vil lære meg, forbedre meg på, og jobbe med i mitt fine, fine liv:

-Jobbe med balansen min (jeg trodde det var fordi jeg hadde Huntington, og siden det ikke er derfor skal forbedre den drastisk!)

-Bli bedre på å lokalisere lyd

-Jobbe med hukommelse (er ekstremt dårlig på å huske om jeg har fortalt folk ting, og om noe skjedde i går eller for fem måneder siden kan jeg ikke svare på..)

-Kjøre bil!

-Legge rouge

-Lage mat (har alltid vært dårlig på det)

-Bake kaker

-Spise ris med pinner (alt annet går fint, men den jævla risen vil ikke..)

-Løpe på høye heler (både opp og ned bakker og på flatmark)

-Sy klær og glidelåser (knapper er jeg ram på allerede)

-Danse swing (før bryllupet til S&M!)

-Få beina bak hodet

-Åpne ting med IQ-sperre (jeg regner "riv i dette hjørnet" på ostepakka som IQsperre)

Nei, i all hovedsak er jeg veldig, veldig glad og veldig, veldig letta over alt.. Jeg kommer ikke til å bli som min mor, jeg kan gjøre hva jeg vil.

Det var fantastisk å fortelle det til mamma, som har blitt mye sykere siden sist.. Hun forstod ikke så mye annet av hva jeg fortalte henne den dagen - men når jeg sa ejg var frisk, og viste henne arket hvor det står svart på hvitt, lyste hun opp. Og så sa hun "men det har jeg jo sagt hele tiden!"

Det var vakkert. Jeg vet jeg vil være mye mer hos mamma nå frem mot slutten. Det blir nok lettere å være der når jeg veit jeg ikke kommer til å ende opp som henne.

Og sorgen over å miste mamma til en jævlig sykdom kan jeg endelig slippe løs og kjenne på.

Jeg er utrolig takknemmelig, både for livet jeg har fått, og spesielt for vennene mine som har støtta meg igjennom dette.

Uten Stine, Hanna, Michelle, Sondre, Andrea, faren min, Malin, Anniken, Linnea, Jan og alle dere andre hadde jeg umulig klart å gjennomføre dette.

Det har vært helt fantastisk å ringe dere en etter en, og fortelle dere nyheten. Å høre lettelsen i stemmene deres har vært mer enn jeg noensinne kunne drømme om..

Jeg har hatt et par fantastiske dager nå, med FFU og Jan. Spist masse godteri, drukket god øl, kaffe og te, og røkt masse sigaretter. Hatt mange fine samtaler med dem, mimret, klemt, kysset og satt pris på hvert sekund. Jeg har rett og slett fått utløp for all gleden min.

Jeg er sliten nå, i en boble og prøver å forstå alt sammen.

Men det kommer seg, litt etter litt..

Nå

kan jeg endelig stille opp for dere på samme måte som dere har stilt opp for meg.

Håper jeg.

Psykiateren sier det er mange harde bakker å gå, både med glede for friskheten, erkjennelse, tvil og forvirring. Samt oppbygging av en helt ny identitet. Jeg skal jo tross alt ikke lengre være den potensielt dødssyke venninnen deres, men deres helt normalt friske venninne :) Det krever nok litt omstrukturering av tankene.

MEN

Jeg er glad. Hurra for alt!