Fy faen, jeg er så fucked-up for tida, og dette er en unnskyldpost til alle dere jeg sårer!

En liten symptomliste så dere skjønner hva jeg snakker om:
Jeg er deprimert, men er ikke trist. Det kjennes ut som jeg er i en boble.
Jeg går rundt med feilkneppede gensere og åpen buksesmekk, glemmer å stelle meg, driter i hvordan jeg ser ut.
Jeg klarer ikke betale regninger, jeg klarer ikke rydde.
Jeg gjør en jævlig dårlig jobb.

Jeg vil egentlig ikke prate med noen, de fleste samtaler kjeder meg litt.
Jeg er generelt sinna, men forteller ingen om det. Det skinner nok igjennom uansett.
Jeg klarer ikke vise empati.
Jeg klarer ikke vise folk at jeg liker dem og er glad i dem.
Jeg klarer ikke bry meg om dere.

Det siste er jo det værste. Jeg ser at mange av vennene mine sliter.
H1 er ensom i Bergen.
A er i drangedal.
S har enormt mye rart å tenke på, med skole og gutter og framtiden og vekt/trening/kosthold
M tenker på alt mulig, og blir overlessa av deprimertpreik fra meg og Stine.
J kommer seg ikke på skolen fordi han har ting å tenke på.
H2 må flytte tilbake til Bærum.
...Og jeg observerer alt dette og tenker at jeg burde bry meg - men på utsiden er det ingenting av dette som bryr meg en dritt. Dette er harde ord og fordøye. Jeg er glad i dere alle sammen (også dere som ikke blir nevnt i initialer..) Men jeg klarer rett og slett ikke bekymre meg for dere selv om jeg vil. Jeg klarer ikke engang gi dere en klem og si "vil du snakke med meg om noe? kan jeg gjøre noe?"
Jeg skjønner det jævlig godt hvis dere synes jeg er en dårlig venn.

Alt virker helt meningsløst for meg. Mine egne problemer er ikke håndfaste lengre, selv om de samme problemene var så utrolig klare for et par uker siden. Jeg klarer ikke ta tak i dem, enda mindre ordne opp i dem. De bare ligger i bakgrunnen og gjør at jeg blir død inni meg, uten mulighet til å bry meg om andre.

Det har aldri vært sånn før.
Men nå kjenner jeg både at jeg ikke har interesse for andres problemer.
Jeg, som alltid har klart å være den sterke selv om jeg har vært svak, klarer ikke.
Jeg strekker ikke til.

Jeg har dårlig samvittighet, folkens.
Innerst inne værtfall.
Og jeg håper dette går over snart, for det er helt jævlig.



PST: føler meg som verste fjortissen igjen - går igjennom en opprørsperiode med far. Klarer ikke ha fornuftige samtaler med ham, jeg har ham så jævlig opp i halsen!
Bare nærværet hans gjør meg gæærn.
Men uten ham hadde jeg ikke fått i meg mat eller kommet meg på jobb. Håper han skjønner at det bare er en fase fordi jeg er sliten.