AUUUUUUUU
Magen min gjør så vondt, når jeg puster stikker det nåler inn i den.
Og jeg er kvalm hele tiden
Og jeg spyr ganske ofte om jeg spiser mat.
Jeg skjønner ikke hva faen det er.
Kaldsvetter og greier.

Hatt en fin dag i dag da,
kjøpte 32GBs minnekort til D700en min, den kan ta 1200 RAW-bilder. FETT. Lå i grasset med sondre, michelle og malin og koste oss, røyket sigg, spiste is, preika piss, sola oss, spiste mat fra balkan. Og så ble jeg spysjuk og måtte tvinge meg hjem. Det var et helvete da beina var som gele.
Alt annet driter jeg i akkurat nå.
Jan og jeg kan være umulige sammen, jeg gider ikke bry meg lengre. Gidder ikke sløse bort tida mi på noe jeg ikke kan kontrollere.
Jobben driter jeg også i. :)

Nå stikker jeg en tur og legger meg på sofa med bøtte i fanget. Kos så lenge!

Uka har gått som en vind, Henriette kom hit på mandag og vi har bare gjort spaca ting.
Vi har vært på besøk hos Sondre og Michelle, vi har jobbet masse, vi har gått til og fra jobb hver dag, vi har hatt Rune på besøk, vi har vært på besøk hos Rune, vi har øynet og fotografert, vi har møtt masse kule nye mennesker, vi har ledd oss ihjel og hatt seriøse samtaler. Vi har spist hjemmelaga mat hver dag og til slutt spydd av matforgiftning, vi har vært på en jævlig ålreit fest hos Anniken, med gamle, søte gode venner - og fine nye bekjentskaper, og vi har vært på både vors og nach hos Wolles.
Vi har forsovet oss til de grader, sett en bever, gått opp breidablikk i øspøsregn, vi har vist hverandre hvordan mennesker vi kjenner kliner.
Vi har sett på dokumentarer og røyket inne, brent røkelse. Vi har ledd oss ihjel av patetiske kollegaer.


Og nå sitter jeg her aleine hjemme igjen (pappa bor jo ikke hjemme) og rekker å reflektere mer.
Jeg ser ikke fram til den uka som kommer nå.
Og helvetesdepresjonen gir meg ikke ro i sjela, jeg er så lei av å alltid måtte motivere meg selv og tvinge meg selv til å holde maska.
I går var det spesielt ille, jeg holdte virkelig på å bryte sammen. Men da var det bare å slenge seg rundt, finne kameraet og løpe og ta masse kule bilder av Kolbjørn og Lexie.
(bilder fra nattlig fotoshoot med henriette, bever, og fest hos anniken kommer etterhvert, det er bare så innmari mange av dem..)

Jeg vet ikke lengre hvilke følelser jeg har i forhold til Jan. Jeg vet ikke hva som er raseri, frustrasjon, kjærlighet, trass.
Og jeg er så forbanna, for det virker ikke som han gidder å gjøre NOE for å vise meg at det er verdt det. Jeg tror ikke han bryr seg. Snart kommer ikke jeg til å bry meg mer heller, om han ikke manner seg opp og sier ifra om hva han vil.


Jeg vet ikke lengre hva jeg føler for meg selv heller, jeg har mista en del selvtilitt siden jeg fikk svaret. Jeg har mista troen på alt. Dessuten er jeg relativt suicidal og har ganske lyst til å drepe meg selv med det meste jeg putter mellom fingrene.

Rune spurte meg i går:

"Hvis dere bare har det vanskelig, hvorfor gidder du å bruke tid på ham?"

Det har jeg prøvd å finne ut av siden han spurte.


Det er jævlig å leve med en mann som bare vil være aleine, og som ikke klarer å ta kontakt med meg (men allikevel klarer å poste ting til andre på facebook), og som heller vil se på TV eller spille dataspill enn å være med meg eller mine venner. Som ikke skjønner at det er normalt å holde hender i offentlighet, og som sliter så med psyken at han synes det er vanskelig å være i nærheten av meg. Og det blir enda mere håpløst når han har bestemt seg for å ikke ha et forhold med meg når jeg flytter. Og det blir helt umulig når han sier at han for øyeblikket ikke er glad i meg, men at han vet at han er det innerst inne.
Med andre ord sløser jeg bare bort tida mi på noe som er vanskelig, umulig, trist, vondt og som ikke kommer til å vare.

Mens jeg sitter her finner jeg egentlig ikke så mange grunner til å holde fast ved noe så håpløst, men dette er hva som motiverer meg:
1) Jeg er glad i ham
2) Jeg er redd for å være aleine/redd for at han skal finne en annen
3) Jeg føler jeg skylder ham det, siden han faktisk takla alt det vonde jeg har hatt

Er det verdt det?
Å bli tråkka på, holdt på gress, dratt ned i søla, bli ignorert og behandla dårlig, bare fordi man er glad i en person tross alt?
Jeg begynner å innse at det kanskje ikke er sånn.


Jeg trenger å vite at han faktisk bryr seg om meg. Hvor jævlig vanskelig kan det være liksom.






Håll ut
Jag behöver dig
Håll ut
Jag behöver dig
Håll ut
Stå ut med mig
Jag behöver dig
Jag behöver dig
Stå ut med mig
Jag behöver dig
Jag (.....) dig
Stå ut med mig
Jag behöver dig

Kjapt før jeg drar på jobb:

Det er lenge siden jeg har gått innom www.vg.no
jeg gjorde det i dag.
Og jeg blei mye mer jsokkert enn jeg trodde.
Halvparten av sakene er om MGP, en tredjedel er om Paradise Hotel, og så finner man litt ymse om kongehus, vektklubb, smsrulett og andre ting.
WÆÆÆ
Det var en halvseriøs sak da, om boligrente. Den var henta fra E24. YES. Kjempegreier, detta styrker demokratiet vårt...
Og i tilegg gjør den vel det motsatte av å hjelpe oss til å tenke, reflektere.

Taboloidaviser, dra til helvete!
Koz.

Jeg brenner røkelse, vasker klær, vasker kameraene mine rene for støv. Jeg scanner bilder, lager middag, trener litt, soler meg, drømmer meg bort.
Jeg ser litt på tv, skriver litt på kvinneguiden, laster opp bilder på bilddagboken min.
Jeg tar oppvasken, skriver handleliste, smører inn føttene med fuktighetskrem, ser på en dokumentar. Jeg planlegger hva Henriette og jeg skal gjøre når hun kommer hit, jeg onanerer litt. Jeg hører på spillelister andre har laget i Spotify. Jeg ser på nyhetene, været og sporten.
Det er veldig godt å distrahere tankene vekk fra det som virkelig betyr noe. (Herregud så lei jeg er av lange diskusjoner som ikke gir oss noe, som bare tapper oss for energi og får meg til å ønske at jeg ikke vil se ham igjen noensinne - og som deretter får meg til å føle total hjelpesløshet og en slags patetisk kjærlighet blandet med raseri)

Jeg savner Hanna (som alltid når hun ikke er her) for hun er den eneste jeg er skikkelig på bølgelengde med for tida. Sliter litt med å forstå meg på andre.
Jeg trenger Andrea, for ingen er så god å bitche, whine, sutre og være negativ med som henne. Dessuten har hun fin latter.
Malin gir meg mer enn hun skjønner, for hun er så tøff og pen og gøy å være med. FFU er fantastiske, men til tider litt for kompliserte i relasjon til hverandre.

Tenker mye på skole. Jeg vil studere, lære ting. Jeg vil ikke jobbe akkurat nå, jeg trenger lærdom og informasjon og nye venner.
Men samtIdig vil jeg ikke bli noe. Jeg klarer ikke se meg selv i et yrke i mer enn ett år om gangen. Derfor er det litt skummelt at jeg bare har søkt på høyere utdanning, som koster masse penger og som legger opp til et yrke man skal leve av.
Jeg finner ikke ETT yrke jeg kunne tenke meg å jobbe med i tjue år, endra mindre opp mot pensjonsalder.


Tenker mye på å etablere meg. Generelt sett drømmer jeg om å flytte meg inn i et stort hus med boblebad med løveføtter og diger verandra og røkelseholder på alle rom, og urtehage.
Jeg tenker på små barn (som er mine) som leker med kattunger, og en mann som smelter meg innvendig, og som vet hva han føler for meg. Og jeg ser for meg krangler om oppvask, hverdagslige middager og rødt sengetøy.
Og i de drømmene kan jeg være i mange timer.

Vaskemaskinen min nekter å sentrifugere.
Jeg vil ha ny.

I går natt drømte jeg at han var utro, og jeg var kjempesinna.

I natt drømte jeg at han ikke ville sitte ved siden av meg og at han var skikkelig teit.

Jeg er ganske lei av å drømme sånne ting.


Nå skal jeg til leggen (klokka er snart åtte om morran) og jeg føler jeg ikke har noe å si lengre. Hva skal jeg si liksom..
"Hei, jeg har vondt i kjeven, men ikke sånn veldig mye da.."
Jeg føler det er unødvendig å dra.
Og etterpå skal jeg til blodbanken og gi blod, og jeg har spist alt for lite mat og kommer garantert til å bli ganske dårlig etterpå :)

Selv ikke på mitt mest deprimerte måtte jeg jobbe så mye med meg selv for å klare å holde meg våken.

Jeg synes det er vanskelig når jeg våkner med samme bedritne sinnstemning hver dag.
Uansett hva jeg skal gjøre den dagen.
Jeg våkner og gruer meg, selv om jeg bare skal ligge hjemme og se på tv. Da kan jeg gjerne ligge og sove til klokken 16-17.
Og jeg våkner og ser ikke poenget om jeg skal ut av huset.
Og så må jeg KJEMPE med psyken min for å komme opp på et nogen lunde fornøyd humør.
Deretter må jeg kjempe for å ikke sovne klokka 22..

Og det hjelper ikke å sove masse.
Det hjelper ikke å sove normalt.
Det hjelper ikke å trene
Det hjelper ikke å tenke på det
Det hjelper ikke å ignorere det

Det eneste som hjelper er å prøve å distrahetere tankene mine.