Jeg kjenner jeg begynner å bli glad i ham, og følelsen har satt igang en slags tankeprossess i meg. Det tok nemlig ganske lang tid å forstå en sånn grunnleggende ting. I tidligere forhold har jeg blitt glad i vedkommende kjapt og aldri hatt noe problem med å kaste meg ut i det ukjente. Jeg lurer på hvorfor jeg brukte så lang tid på å forstå at han ikke er farlig, at jeg kan stole på ham, at dette er noe å satse på. Det virker som har begynt å bygge et skall rundt meg selv.
Kanskje jeg begynner å lage en forsvarsmekanisme, og at dette er et tegn på at jeg har blitt såra for mange ganger allerede (i en alder av atten?!) eller kanskje det betyr at jeg begynner å bli fornuftig? Det virker som jeg aldri skal bli hodestups forelska igjen, og det er vel forsåvidt det beste også. Har total angst for å bli forlatt eller bytta ut med noen annen.
Kjenner mye på den følelsen.
Prøver å forstå den. Det jeg skjønner er at det ikke er en reel angst, for jeg angstet overhodet ikke da han reiste til utlandet i et par uker, da var jeg faktisk veldig avslappa med det hele. Talte ikke dager engang, som jeg tidligere har pleid.
Men allikevel sniker angsten seg fram. Den virker ikke helt sunn. En gang kommer jeg til å bli angst.

Poenget mitt var vel strengt tatt at jeg begynner å bli glad i ham. Og det er en god følelse, uten angst involvert, jeg kjenner en trygghet. Han snorker noen ganger, og det gir meg en god følelse. Noen ganger irriterer det meg også. For et par dager siden kikket jeg i kjøleskapet hans, og jeg så plutselig for meg hvordan kjøleskapet vårt kom til å se ut. Hvilke produkter som begge liker, og hvilke som vi vil se sjeldnere og sjeldnere. Samtidig snakket vi om noe helt annet. Og selv om det er alt for tidlig å se for seg en sånn framtid, er det godt å tenke at muligheten er der.