det kanske kommer en förandring, men det tar den tid det tar

Innadvendt og tenkende
tror jeg er de to ordene som beskriver meg for øyeblikket. Jeg er ikke lengre særlig spontan, jeg er ikke særlig morsom, heller ikke spennende. Selv om jeg er med mennesker mer eller mindre konstant, klarer jeg ikke å engasjere meg i dem.
Jeg ser anderledes ut i speilet også, øynene har på en måte visna litt vekk. Det mangler en energi eller en glede. De er helt flate. Jeg sykla forbi ei jente på vei til jobb i dag, og øynene hennes bokstavelig talt gnistra av liv, det var kanskje henne som fikk meg til å tenke på hvem jeg har blitt.

Det er vanskelig å omgås andre mennesker, venner og bekjente - fordi jeg tenker veldig kyniske tanker om dem jeg snakker med. Det er som om jeg gjennomskuer alt - andre menneskers usikkerhet, som vises i for eksempel sterke meninger ytret høyt og image, og min egen likegyldighet blir nok ikke mindre av å analysere alt rundt meg. Det er som om det ligger en hinne med plastfolie mellom meg og verden, som hindrer meg i å delta, men ikke hindrer meg fra å se.

Spesielt vanskelig er det kanskje å engasjere seg i vennene mine som fortsatt går på vidregående, selv om det absolutt ikke er lenge siden jeg gikk der selv og strevde med de samme tingene som dem. Det er ikke lenge siden jeg var en av dem
Men når jeg ser miljøet og menneskene fra utsiden så får alt et helt annet preg. Jeg merker jeg blir oppgitt og sjokkert over at de jeg identifiserte meg med for veldig kort tid siden er så... små og enkle å tråkke på eller provosere, eller bli venn med, alt ettersom. Dette er mennesker som er vanvittig lette å manipulere i sin retning eller argumentere i senk (med mindre de er i trasstenåra og nekter å høre på andre stemmer enn sin egen, selvfølgelig)

Det jeg stusser mest over er at jeg ikke er trist, deprimert eller sinna. Jeg sitter med en vanvittig fremmedfølelse for alt som tidligere har vært nært meg - men jeg er allikevel ikke trist. Det kan kanskje beskrives som en gråsone. Hvor alt bare er en kald, nøytral og kanskje litt behagelig nøyanse av grått. Dessuten er nesten alle klærne mine er grå for tida, har fått hekta på en spesiell gråtone. Det liker jeg. Dessuten savner jeg Hanna så mye at det gjør vondt, har alt for mye å gjøre på rommet mitt i forhold til oppussing, savner den svarte jakka mi, vil ha lønning nå og lurer på om jeg har mista en filmrull.