Jeg prøver å ikke være sur, prøver å ikke rase over.
Men tro meg, jeg blir så jævlig oppgitt over hvor barnslig det går an å være.
"jeg har gitt tinga dine til kristoffer"
Jaha? Hæ? Tør du ikke se meg i øya lenger en gang?

Det får bare være. Det er for mange ting som skjer nå til at jeg har tid til å sløse bort alt for mye energi på det der.
Selv om det burde være mulig å bo i samme by uten å ha så jævlig mye drama rundt seg. Og for en gangs skyld er det ikke jeg som skaper dramatikken.

Jeg er litt bekymra for meg selv, jeg mister kontrollen.
Snill-pike-holdningen min endres.
Jeg klarer ikke lengre bry meg om å tilfredsstille andre, bare meg selv.

Jeg klarer ikke spise normalt,
klarer egentlig ikke spise i det hele tatt.
Uten at det er noe anoreksiagreier her altså. Jeg elsker kroppen min, og vil at den skal være som den er. Men jeg elsker å erstatte tristhet med sultfølelse. Det funker faktisk ganske bra.
Jeg blir nok ikke noe mindre deprimert av det, men.

Jeg blir så jævlig trassig, liksom.
Veit jeg er på randen av et sammenbrudd og at jeg allerede har hatt mange små sammenbrudd. Men jeg nekter å høre etter. Jeg vil ha det gøy! Det passer ikke å være deprimert nå. Jeg vil danse i høye sko, jeg vil snakke mange timer på telefonen med mannebein, jeg vil kline. Jeg vil sitte og preike piss med Malin på utesteder, løpe rundt og gjøre duste ting med Stine. Jeg vil ikke ligge hjemme (som nå) og kjenne på hvor jævlig vanskelig ting er.
Så derfor skal jeg dusje nå,
og bli rein og pen før Skanskakonserten!

En liten liste over hva jeg har gjort og skal gjøre:
onsdag: brusteinsball, en heftig fyll/fest med Burnt out punks
torsdag: for fyllesyk til å bevege meg
fredag: drangedal med andrea, møtte mystiske Ove, dro på roadtrip til Tørdal, fikk se elefantfjellet, kosa oss.
lørdag: festivalkroa/burnt out DJs/alt for mye dansing og løssluppen oppførsel
søndag (i dag): konsert med Skanska

mandagtirsdagonsdagtorsdagfredag: Hovefestivalen!
lørdag: hjem fra hove/utstillingsåpninga til malin/fest
søndag: kollapse

mandag&tirsdag: farge tattovering, sove hos Kaia (Oslofolk unite! jeg er å treffes. dette er 05.juli)
Og så
Arvika
og jeg gleder meg.

Shit, for en awsome kveld!
Jeg elsker å leve ut fantasiene mine og handle på impuls.
Plutselig ta følge med fremmede,
og ingenting er gøyere enn å drikke for mange øl.
Og sølibat er faenmeg for pyser.
Mannevond klarer jeg aldri bli.
Spesielt ikke om mannen er både svensk og hot.
Hot.

Men shit,
så fyllesyk har jeg aldri vært før.

Dreadsa blir bare lengre og lengre!
I dag er det brusteinsball, og jeg gleder meg :)

Jeg tror jeg er på rett vei.
Skikkelig også.
Jeg har vendt meg til å kjenne etter om jeg er litt trist.
For eksempel da Hanna og jeg var ute og spiste middag i dag, var jeg litt lei meg.
Så prøvde jeg å finne ut hvorfor, og fant for meg selv ut at jeg savner å spise på restaustrant med mamma.
Og at jeg husker det var flaut å spise på restaurant med henne.
Og da jeg hadde funnet ut hva som gjorde meg trist, kunne jeg jobbe med det i fred og ro en stund, med å akseptere at det ikke er noe jeg kan gjøre med det.
Så ble jeg glad igjen.
Dette kommer til å ta lang tid, for det er en million situasjoner jeg må tenke sånn i. Men det kan snu opp ned på tankegangen min.

Akkurat nå er jeg litt trist,
for jeg vet ikke hva jeg skal gjøre i morgen.
St.Hans/PITbrusteinsball, masse folk som vil ha meg på masse forskjellige steder.
Og jeg har blitt så forpult lei av Porsgrunnsfolk, Porsgrunnsfyll, Porsgrunnspreik, Porsgrunnsgutter og Porsgrunnssjekking og alt som ligger i nærheten av de kategoriene. PIT er jo prakteksemplet på det. Men jeg burde dra ut dit, burde møte gamle venner og leke masse, både for min egen del, og fordi jeg trenger en god fyll, og fordi jeg blir ganske deppa om jeg sitter hjemme. Om jeg drar på hyttetur kan det bli kos, men jeg kan bli rastløs.
Selv om det er mest trygt å bli hjemme akkurat nå, er jeg redd for å gro fast inne.
Jeg vil helst bare brenne røkelse, reflektere, og vokse meg sterkere.

Jeg blir litt dårlig av å se på kjærstepar for tida. Jeg blir så innmari misunnelig. Jeg observerer dem for å finne ut hvordan jeg var anderledes fra dem i mine tidligere forhold. Jeg brenner så intenst etter å flytte vekk herfra. Møte nye mannfolk, som kan inspirere meg, lære meg nye ting, og kanskje jeg finner en som kan elske meg også. Og som jeg kan tørre å elske. (Mentalt altså, ikke fysisk)

Jeg gleder meg til å ha mitt første forhold hvor jeg ikke er psykisk knekt. Jeg har jo aldri vært kjærste uten å psyke kjæresten skikkelig i grøfta.
Gleder meg til å ha en mann som jeg kan krangle om oppvasken med, uten at det betyr noe mer for meg. Gleder meg til å finne en mann, og vite at han ikke trenger å være redd for at jeg skal bli syk som mamma. Å vite at jeg selv kan satse, og bli såra. Helt til jeg finner den mannen som vil dele enebolig med hage med meg. For jeg kan.
Selv om det er lenge til jeg kan kalle meg frisk og stabil igjen, og jeg regner med at jeg vil ha mange trøblete forhold likevel.
Men å leite blir fint. Og jeg er veldig motivert for å ikke være så deprimert lengre.

Akkurat nå kjenner jeg bare at jeg veit hvordan hver jævla fisk i Porsgrunnselva ser ut, og kan i fleste tilfeller gjette meg til åssen de smaker. Og selv om jeg er nysgjerrig på noen, betyr det ikke at de er verdt å fiskes.

Jeg har konstant lyst til å skrive,
men det er skjelden jeg vet hva jeg vil si.

Jeg snakket med en av det motsatte kjønn
på telefonen. I sju timer og tre kvarter. Og det var fantastisk.
Uten å føle angst for å bli knyttet mot et nytt menneske, kanskje fordi jeg forstår at det ikke vil bli noe seriøst mellom oss.
Jeg likte det så godt, kjemien og samtaleemnene. Måten han kan fortelle på, og få meg til å le.
Og hadde det skjedd på et litt annet tidspunkt i livet mitt, ville jeg sikkert blitt hodestups fjortissforelska.
I steden var det bare en fin opplevelse, og nydelig tidsfordriv.

Jeg lurer på hvordan jeg kan slutte å være deprimert. For det er jo ikke sånn at jeg er så alvorlig deprimert at jeg ikke klarer å fungere. Jeg er jo fullstendig klar over hvorfor jeg føler som jeg gjør, og klarer å holde maska veldig bra, selv for dem som er nærmest meg av alle.
Men jeg vet at alt kunne vært så mye bedre, og at jeg kunne hatt det så mye enklere med meg selv.
Det virker for meg som om jeg må isolere meg selv for å bli kjent med meg selv igjen. Men samtidig har jeg ikke tid til å være aleine - for jeg vil få mest mulig ut av livet mitt.
Og jeg gjør alt jeg kan for å ha det gøy, for jeg forstår jo at jeg har fått muligheten til å gjøre alt jeg vil.
Men alltid
alltid alltid alltid
alltid alltid ligger frykten, tungsinnet og angsten bare såvidt under overflaten.
Alt jeg gjør er for å dekke over hvor vondt jeg har det.

Det virker som alle reaksjoner jeg får på ting er feil.

Og jeg vet jo at jeg ikke har noen grunn til å være lei meg, bortsett fra at mor er syk.
Jeg får ikke gjort noe med at mamma er syk, jeg kan ikke redde henne, og derfor burde jeg ikke være lei meg for det, men heller gjøre det beste ut av det.
Jeg burde være glad fordi jeg ikke er syk, men i steden er jeg tom. Jeg bryr meg ikke om at jeg har fått muligheten til å gjøre alt jeg vil.
Jeg er ikke trist fordi det er slutt med mannen jeg trodde/håpet jeg skulle dele livet med - det gjør meg heller lettet. (er det også en feil reaksjon?) og jeg er ikke særlig glad for at jeg har slutta i TP og har sommerferie. Jeg har allikevel like mye press på skuldrene, fra alle kanter.


Fine ting som har skjedd i det siste:
-Stine og jeg skal på Hove
-Tattoveringen gror fint
-Hanna er hjemme, det er kos!

Alt er veldig opp og ned for tida. Vanskelig å finne uthva som egentlig er galt. Jeg er vel bare rastløs, redd og forvirra. Deprimert og susen i hodet.
Men ting har vært fine utenpå.

Har vært i Oslo og fått tattovering av Kaiapusen, svær som en jævel og kjempefin. Og vond, selvfølgelig. :)
Henriette leste søte historier for meg fra topp, og jeg møtte Kristine som skal sy skjørt til meg. Wææ :D

Dessuten lekte jeg med Tommy, Magnus og Bjørnar, tre av mine favorittmenn of all times. Vi hadde det kjempegøy og bare hengte rundt og chilla. Jeg døde på toget hjem, var helt utslitt, og fikk et mentalt sammenbrudd. Men jeg beit tenna sammen, sånn at togkupeen ikke skulle tro jeg var helt loco.
Har vært på pannekakeonsdag og kosa meg masse, og i dag var jeg hos mamma.

Det er veldig fint og veldig vondt samtidig å være hos mamma. Man ser virkelig hvordan hun blir mindre og mindre den hun er, og blir mer og mer sykdom. Det er jævlig å forholde seg til at det fantastiske mennesket mamma engang var, er borte for alltid.
Hun er fantastisk nå også, men på en helt annen måte..

Sånn så mamma ut når hun fikk meg:





Og sånn var mamma før hun fikk meg:






Sånn ser mamma ut nå:



Det er jo vanskelig å forholde seg til at heite mamma med krøller og livsgnist har blitt redusert til en glad, men syk person med stritt grått hår og rynker.
Det verste er vel å se forskjellen fra hvor glad hun var, til hvor borte hun er nå.
Jeg savner mamma, og er så utrolig forbanna for at akkurat hun skulle få en sånn sykdom. Det er ikke noe gøy å besøke henne lengre, det er mer for min egen del enn for hennes. For at jeg ikke skal tenke "helvete, jeg burde besøkt henne mer." den dagen hun dør. Det kommer jeg nok til å tenke uansett..

Humøret er betydelig bedre!
Hanna fikser alt ass, jeg er så glad for at hun er hjemme! :D

Nå har jeg vært flink i hele dag.
Dessuten blir jeg så digg når jeg jogger og barberer leggene etterpå.

I morra blir det blekk på kroppen til og med!
WÆÆ :D

Jeg har behov for å komme meg vekk herfra.
Heldigvis skal jeg til Oslo i morgen, og til kristiansand på tirsdag. Jeg gruer meg allerede til å komme tilbake hit, hvor alt er så.. likt.

Jeg har en liste lang som et vondt år på ting jeg kan gjøre.
Jeg har ikke mat i kjøleskapet.
Jeg vil møte Hanna, men har på en måte ikke ork.
Alt er litt svende for tida, jeg vil helst vekk vekk vekk på festival, på skole langt vekk vekk fra dette hølet her.
Samtidig er det mye som er uoppgjort, ting som må ordnes.

To-do-lists som henger på kjøleskapet fikser det meste.

Akkurat nå føler jeg meg litt vemodig

Jeg har hatt en kjempefin dag
(siste dagen på TP! Nå har jeg sommerferie!) og pannekaker med FFU, og film med dem.

Men jeg hørte denne tekstraden av Kent og følte meg så truffet:

Släpp snälla, släpp taget nu
Jag kan stå, gå eller krypa härifrån
Om det här är allt vi hinner med,
så håll mig hårt min älskling


Og sånn var det jo.
Jeg gikk uten å krype, vi slapp uten mer fuzz, vi klarte ikke mer.
Og i svake øyeblikk kjenner jeg at kroppen hans er alt jeg vil ha,
armene hans som holder meg hardt og hvisker god natt, elskling.
Men jeg har det nok i det lengste løp bedre uten.
I morgen kommer Hanna, jeg gleder meg så utrolig mye!
Endelig!

Jeg trenger å være aleine nå ass.
For mye folk for lenge.
Smart å planlegge å reise og besøke anniken på mandagen da, haha!
Sjakktrekk.
Men jeg er rastløs. Og anniken er flott!

Hvorfor er det alltid sånn, at når jeg først skal til psykiateren min,
så ser jeg liksom ingen poeng i å fortelle de vonde tinga?
Alt er så meningsløst akkurat nå, jeg vet ikke hvorfor.
Hvilken forskjell spiller det fra eller til, om jeg forteller ham om det?
Dessuten er jeg morragretten.


Edit:
det var helt jævlig å prate med ham, siden det var så lenge siden. Det var alt for mye som måtte snakkes om, og da jeg kom ut derifra var jeg helt svimmel.
Og jeg måtte gå hjem fra jobben fordi jeg var så innmari sliten at det kjentes ut som øynene skulle renne ut av huet.

Jeg har fått flere nye ideer i dag.

Jeg vil mye heller sitte hjemme og høre på jazz og planlegge sommeren, tattoveringen,håret og klærne. Jeg vil også sykle litt, kanskje svømme.
Jeg vil mye mindre sminke meg, kle på meg og dra på jobb og sitte inaktivt der fram til elleve.
Æsj.


Edit:
har vært flink i dag.
gikk ned til jobb, det er så digg med musikk på øra og sol i ansiktet og vind i håret og alt mulig.
døde av stress på jobben, myyye folk som ringte og whina.
dro hjem, sendte masse mail til masse folk og jobba enda mer, skrev et innlegg på kjærlekiskogen og bestilte hår fra afrocare. WEEE!

Advarsel:
langt og deprimert innlegg.

Har hatt en fantastisk fin helg i Oslo med nydelige venner, herlige Tommy og godt vær og god stemning. Men jeg er helt ødelagt nå, og vil helst ta livet av meg. Da jeg satt i bilen til AK og S på vei hjem fra togstasjonen, og AK sa til S at de skulle innom mormor og morfar, og S hadde ikke dusja på tre dager, var sliten, lei og helt uforberedt på familieselskap.
Jeg syntes synd på henne, uten å ane hva som var i vente for min egen del.. Jeg ante ikke at pappa hadde planlagt et jævla surpriseparty for meg.

Jeg kommer hjem, setter på en klesvask og pakker ut av baggen min, rekker akkurat å sette meg i andre etasjen, før døra smeller opp. Og det er pappa. Som har tatt med seg mamma. Uten å si ifra.
Herregud. Og jeg får helt angst, for det er ingen steder jeg kan rømme til, jeg vil helst hoppe ut fra verandaen.
Jeg er ikke klar.

Pappa VET at jeg så vidt klarer å høre han snakke om mamma, hvordan det går, hva hun gjør. Senest forrige uke sa jeg "vær så snill å ikke press meg til å dra ned dit på besøk. Du gjør det verre, jeg klarer ikke dra på besøk når du maser sånn, jeg trenger tid og forståelse. Og jeg må dra til mamma alene, jeg klarer ikke være sammen med mamma når du er der. jeg klarer ikke snakke med henne når du er der." Men dette har han valgt å ignorere. Vi sitter i pinlig taushet mens mamma babler uforståelige ord.
Jeg prøver å snakke litt med mamma, og klarer å holde meg en stund, men pappa tar ikke hintet da jeg spør hvor lenge de skal bli, så jeg sier at jeg ikke finner meg i å bli behandla sånn, og så går jeg ned på rommet mitt.
Akkurat som om jeg var fjorten år...

Etter en stund drar de.
Jeg hører de går ned alle trappene mine og jeg får helt angst. Mamma klarer jo såvidt å gå på flatmark.. Mamma kan ramle av å gå rett fram. Det er femti trappetrinn opp, og femti trappetrinn ned.
Jeg hyperventilerer og klarer ikke tenke på noe annet enn at mamma brekker armen, eller beinet, eller at hun slår hodet. Jeg har om mulig enda dårligere samvittighet enn NOEN SINNE fordi jeg ikke snakket noe særlig med henne når hun var her.

Jeg konfronterte pappa med situasjonen da han kom hjem igjen, og han hadde ikke så mye smart å komme med

Jeg: hvorfor tok du henne med?
Far: trodde det skulle bli koselig
Jeg: men jeg sa jo i forrige uke at du ikke måtte tvinge meg, og jeg sa jo i dag på telefonen at jeg var sliten og dårlig. hvordan kan du tro det blir koselig da?
Far: men du nekter jo å dra ned dit
Jeg: nei, jeg nekter ikke. men jeg får det ikke til når jeg føler alle presser meg til det
Far: ikke kom til meg og klag når Mary dør og du har dårlig samvittighet fordi du ikke dro
Jeg: du har gjort det så mye verre, og nå presser du meg på nytt. jeg vet jævlig godt at jeg burde være hos mamma mer, og at jeg har begrensa med tid på meg før det er for seint.. Men jeg klarer ikke dra til mamma hvis du legger press på meg og jeg blir mye mere deprimert av at du sier sånt.
Far: tror du jeg vil bo her?
Jeg: det har ingenting med diskusjonen å gjøre, men du kan godt reise

Så nå har han reist, jeg har aldri vært så deprimert før og jeg orker ikke tanken på mer mas. Jeg skjønner ikke hva i helvete han tenkte på da han gikk imot alt jeg har sagt det siste året. Jeg skjønner ikke hvorfor han gjør en så drastisk stor handling når jeg gjentatte ganger har kjefta han huden full fordi han nevner mamma i bilen.
HAN SKJØNNER IKKE AT JEG IKKE TAKLER DET. Og jeg holder på å dø akkurat nå, av skam og av lengsel etter mamma, og av frustrasjon og sinne.


Jeg savner mammaen min noe helt sykt. Jeg savner en mamma å snakke med, å le med, å forstå. Jeg savner MAMMAEN min. Men jeg vil at mamma skal dø, sånn at alt dette kan være over. Jeg orker ikke mer Huntington. Og mamma er ikke mamma, hun er sykdommen sin. Den personen jeg kaller mamma i dag, har slutta å være mamma for ti år siden. Hun er ikke seg selv, og jeg har rett og slett ikke mer energi igjen til å være med skallet hennes..
Jeg vil være alene. Jeg vil kutte meg med kniv, brenne meg med glødende jern, slutte å spise, rive av meg huden og håret mitt.
Jeg vil ikke leve,.

Og dette påvirker jo hele livet mitt. Jeg satt hele fredagen og lørdagen i Oslo og lata som jeg var kjempeglad, mens hele kroppen min hylte i frustrasjon og sinne og mammasavn og dårligsamvittighet. Jeg hadde det på utsiden kjempefint, og koste meg jo i grunn også. Men jeg var ikke glad. Jeg ble sur for bagateller, som at min venninne prøver seg på den -ene- mannen jeg virkelig vet hvor jeg har per nå. Ikke at jeg uansett vil ha ham på kjærestemåten, jeg blir kvalm av tanken på å åpne meg for en ny person enda, og klein av å kline med noen. Jeg har ikke kommet over Jan (selv om det er utrolig deilig å være ferdig med det dysfunksjnelle forholdet vi hadde) Men sånne småting ergrer meg. Jeg trenger noe stabilt og trygt - og jeg forstår at jeg ikke finner det i meg selv akkurat nå..

Men hvis man ikke er trygg på seg selv,
hvordan skal man bli trygg på andre?

Det er slutt.


Og det er ukult, men samtidig veldig befriende.
Han vil ikke ha et avstandsforhold, og det skal han få lov til, selv om jeg mener det er patetisk å ikke engang gidde å prøve.
Jeg føler mye rart, og er forbanna fordi han ikke klarer å svare når jeg spør hvorfor han har holdt ut med meg på godt og vondt ett år, for deretter å like enkelt bestemme seg for det motsatte.

Jeg blir forvirra av følelsene mine, fordi jeg så gjerne skulle hatt et forhold til ham, han forstår meg, og jeg hater alt jeg gir slipp på.
Men selvrespekten min har sunket så til de grader av å være med en mann som ikke vil ha en framtid med meg.
Og det blir vanskelig å se ham, og vite at han ikke er min lengre, og kjenne sjalusi den dagen jeg ser ham med noen annen.

Jeg hater at han ikke gir meg en sjangse. Alle de små problemene som har oppstått er bagateller, som egentlig er ting jeg er sterk nok til å takle. Men så lenge jeg ikke takler det viktigste, at han ikke vil prøve å være sammen på avstand, så må jeg bare innfinne meg med at vi ikke kan være sammen.

Så da blir spørsmålet:

Skal jeg gå i sølibat nå? Eller skal jeg finne meg en sommerflørt eller to?
Jeg takler ikke mer dramatikk, men jeg trenger nærhet.



Dessuten gleder jeg meg sånn til å finne en mann som faktisk kan oppfylle de peneste setningene i verden:

När jag blir grå
När jag faller
Orkar du för två?
När idag blir igår
Kommer du att älska mig
ändå?

Det spelar ingen roll
om du håller mig hårt
Ingen kommer att
minnas om 100 år

Håll ut
Jag behöver dig