Jeg har ikke skrevet så mye i det siste, både fordi jeg ikke føler at jeg har noe å si, og fordi jeg på overflaten har laga en veldig tykk maske.

Jeg har ikke sett mamma siden julaften. Jeg besøkte ikke mamma på nyttårsaften, vi så hverandre ikke på morsdagen, og jeg har ikke vært der en eneste hverdag, lørdag eller søndag. Jeg har forferdelig dårlig samvittighet.
Både dårlig samvittighet overfor henne og for min egen del også. Hovedsaklig for min egen del, for jeg vet at mamma blir mindre og mindre av seg selv, og mere og mere av sykdommen for hver dag som går (eller hvert minutt virker det som, det går så fort..)
Jeg vet ikke om hun kommer til å kunne ha en samtale med meg neste gang vi ses. Hun kunne ikke det forrige gang vi så hverandre, og det er to m å n e d e r siden. Med andre ord får hun mindre og mindre forståelse for at jeg elsker henne og savner henne. Hun forsvinner mer og mer inn i seg selv og jeg har egentlig mista sjangsene mine til å fortelle og bli forstått.
Jeg kan si det så mange ganger jeg vil, hyle det, skrive det på veggen eller skrive det i et kort brev (sett bortifra at jeg mistenker at mamma ikke kan lese lenger da..) men det vil ikke gjøre noen forskjell.
Mamma har ikke muligheten til å forstå det.

Jeg prøver å trøste meg med at hun som mor til et barn vet at jeg elsker henne uansett. Jeg prøver å fortelle meg selv at hun ikke trenger en slik type bekreftelse som jeg ønsker å gi henne. Mamma vet selvfølgelig at jeg er glad i henne på samme måte som jeg vet at hun er glad i meg. Men det gjør så vondt å ikke kunne fortelle henne det og i det minste vite at jeg blir forstått.
På den måten misunner jeg kreftrammede og deres pårørende. Kreftpasienten har store fysiske og psykiske påkjenninger - men de pårørende rekker allikevel å si farvel og jeg elsker deg på en verdig måte.

Det er mange ting jeg skulle ønske jeg kunne snakke med mamma om, spesielt smerte. Jeg tror mamma ville forståt depresjonen min, og den irrasjonelle (og den rasjonelle) smerten min. Hun jobbet med mennesker med store problemer og hun var smart. Jeg trenger å snakke med henne om hvordan jeg var som barn, om hvordan hun opplever sykdommen sin, om hvordan jeg skal klare å leve videre nå i det helvetet hun etterlater seg og om hvordan hun har klart seg gjennom det.
Og jeg vil si unnskyld for alt det stygge jeg sa til henne. For det såra henne mer enn alt annet, og det vet jeg hun ikke har glemt. Jeg kalte henne så mye stygt da hun begynte å vise sympomer på sykdommen. Etterhvert som sykdommen ble tydeligere ble jeg voldelig mot henne, jeg husker hun var voldelig mot meg også. Jeg husker kranglene våre så godt, alt det hun sa til meg. Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle henne at jeg skjønner at det var sykdommen som snakket til meg og ikke min mamma. I steden for å løpe ut av huset, og etterlate mamma der aleine. Når jeg kom hjem satt hun alltid og hylgrein og jeg vet hun hadde gjort det i mange timer.
Dette er de såreste minnene jeg har.
Jeg hører fortsatt mammas gråt i hjertet mitt, og jeg vet at hun fortsatt hører min.
Men nå er det for sent å snakke om det - og i grunn var det for sent å snakke om det da det skjedde også.

En del av meg vil at mamma skal dø snart, slik at hun tar med seg sykdommen i grava.
Er jeg heldig slipper jeg å ta den med meg når hun dør, men kan begrave Huntingtons med henne.
Svaret på det får jeg ikke før 26 Mars.
Og det er så lenge til at jeg har begynt å gi opp håpet på livet.