Jeg vil så gjerne
spille ordspill med ham.
Jeg har så fantastisk lyst til å sende ham en melding og spørre,
om han vil spille.
Men det ville vært å fortelle ham at det var greit av ham
å dumpe meg.
Og det vil jeg ikke.
Så jeg ligger heller med lengselen.
Og spiller mot en fremmed.
(litt som i virkeligheten)

Virkeligheten er forsåvidt veldig tveegga.
Jeg har faktisk klart å lure meg selv til å bli betatt av K.
Jeg har fått hjertet mitt
til å banke.
Når han sender meg meldinger
slutter jeg å puste.
Han holdt hånda mi på kino
og jeg likte det.
Innerst inne vil jeg ha J.
Prøver å akseptere at det
ikke skjer.
Noen ganger gråter jeg ukontrollert.
Jeg er ikke flink til å la vær å gjøre vonde ting mot meg selv.
Men står imot
mesteparten av tida.