Har ingenting å skrive!
Men ting er fine, selv om alt er på bunnen :)

Hvorfor er hodet tomt, selv om det er fylt av så mange tanker?
Jeg tar meg selv i å se ut i lufta lenge, veit ikke hva jeg skal ta meg til. Tenker ikke på noe spesielt, men tenker allikevel på alt for mye.

You say you're lookin' for someone
Who'll promise never to part
Someone to close his eyes to you
Someone to close his heart
Someone to die for you and more

Bilde: mitt. Stjæl og dø :)

Jada, jeg er kjærlighetssyk.
Jada, jeg vil forelske meg. Jeg vil ligge i skje.
Jeg vil ha sex med noen jeg bryr meg om, og jeg vil løpe rundt og ha det gøy.
Jeg vil at helt normale ting skal være ekstraordinære, og at bare å spise middag sammen kan ha en betydning. Slik som når man er forelska.
Jeg vil ligge og stryke over en mannekropp og føle at akkurat den kroppen er perfeksjon.
Rosa skyer og svevende følelser.
Jeg er klar for det nå.

Bare så jævlig synd jeg mest sannsynlig skal bo i Porsgrunn et halvår til,
som nevnt tidligere føler jeg at jeg har utforsket det som kan utforskes her.
Og jeg vil ha noe nytt, ikke gå tilbake til gammelt, grumsete vann.
Dessuten er det vel gjerne sånn, at når man vil forelske seg, så er ingenting bra nok. Men jeg har tålmodighet.
Og jeg gleder meg til det kommer en kjekkas som kan slå pusten ut av meg bare ved å se på meg. Og som kan få alt kjedelig til å bli morsomt.

Tilbakefall er så jævlig nedtur som det kan bli.

Jeg hadde et par uker nå, hvor jeg våkna glad og fornøyd, uten problemer.
Jeg så bare framtiden min, gledet meg til hver dag.
Det var for lenge til august/september og skolestart.
Jeg klarte å være glad på vegne av andre, og hadde overskudd til å åpne meg for nye mennesker. I et par uker hadde jeg ikke mareritt, jeg hadde matlyst.
Men psyken min tålte ikke å få beskjed om at jeg ikke er flink nok.

Ikke flink nok til å bli dyrepleier, psykolog eller journalist. De tinga jeg vil bli. Så jeg falt selvfølgelig tilbake til dit jeg var.
Kroppen skriker etter å bli skada, og hjernen skriker etter søvn. Når jeg våkner er jeg allerede deprimert og med hodet fult av for mange tanker.
Jeg er igjen rotløs, føler meg lite tilstrekkelig på alle punkter.
Glemmer igjen å lage mat, vil ikke spise. Glemmer å dusje, glemmer å sminke meg. Vil ikke ut a huset.

Og nå drømmer jeg om australia.
Ta en bachelor i fotografi. Jeg som alltid har sagt at "uff, nei, jeg vil ikke leve av hobbyen min".
Og australia, som er veldig langt unna alt jeg kjenner, om jeg skal få en knekk der.. (noe som er snansynlig)
Det er lenge til januar/februar og semesterstart der.
Det er et halvt år til, som mest sannsynlig skal tilbringes i Porsgrunn.
For et helvete det blir.
Jeg har ikke psyken til å skaffe meg en jobb.
Og foreløpig har jeg ikke hatt guts nok til å ringe fastlegen min og si ifra om akkurat det. "Hei, jeg klarer ikke jobbe og jeg kom ikke inn på skole"
herregud så mislykka jeg føler meg.
jeg jobba SÅ hardt på skolen, fikk DE bra karakterene, og allikevel så sitter jeg her og er totalt mislykka på alle punkter..

Forresten: takk til dere som skreiv på forrige innlegg! Dere satt ting veldig i perspektiv for meg og gjorde ting enklere å akseptere. Så selv om jeg fortsetter å sutre nå, betyr det ikke at jeg IKKE leste det dere skrev :)

Neida.
Jeg kom ikke inn på den skolen jeg ville, faktisk kom jeg ikke inn på noen av dem.
Sånn akkurat nå har jeg ingen jobb, ingen kjæreste, ingen anelse om hva jeg skal bli.
Jeg er med andre ord jævlig rotløs.

Prøver å se på det som en mulighet.
Jeg har ingen forpliktelser!
Jeg har ingenting som binder meg fast til Porsgrunn, eller Norge for den saks skyld.
Jeg har hundre tusen kroner jeg kan bruke på akkurat hva jeg vil.

Men presset ligger jo selvfølgelig der.
Jeg ser at vennene mine skal studere for andre året på universitet, og at noen av dem drar til utlandet.
Og derfor blir jo jeg også stressa.
Burde ikke jeg også ta tak i livet mitt, få en utdannelse? Finne ut hva jeg vil bli?
Hvorfor vet jeg ikke hva jeg vil bli?

Prøver å tenke så lite som mulig på dette.
Bruker heller dagene på å lese littegranne om å studere i Australia, redigere bilder, spise godteri og god middag.

Allikevel er jeg så utrolig rådvill.
Jeg lurer på hva som er bra for meg, sånn egentlig.
Jeg lurer på om det finnes en ordning som gjør at jeg, for en gitt periode, kan slippe og gå på skole og slippe å arbeide. Med lønn.
Grunnlaget mitt er vel alt for svakt. Jeg er på bedringens vei og trenger litt tid til å omjustere meg det.
Skulle ønske man kunne sende mail til fastlegen i stedenfor å ringe. Det er så innmari trasig å ringe.

Jeg har endelig fått meg drømmehåret mitt!
Jævelmasse løshår altså, og det røyter som et helvete, men jeg koser meg :)

Jeg vurderer å legge ned bloggen nå.
Livet er easy, fordi jeg har skaffa meg en god innstilling til verden.
(Irritasjon finnes kun som humor, og det er lov å være trist så lenge man har en god grunn)
Det eliminerer en del av problemene jeg hadde før. Jeg gidder ikke irritere meg over småting, og jeg gidder værtfall ikke gå rundt og gnage på større problemer.
Småirritasjon er fint å bruke som humor, når man forteller en historie. Større irritasjonsmomenter gidder jeg ikke bry meg om, eller så fikser jeg dem.

Og jeg har funnet ut at jeg må være trist i blandt, jeg kan ikke alltid være glad.
Men jeg gidder ikke lengre være trist uten å ha en god grunn. Det er slutt på å svare "jeg veit ikke/jeg vil ikke snakke om det" når folk spør hvorfor jeg er trist.

Kanskje kommer jeg til å oppdatere her mer,
kanskje gjør jeg det ikke.
Cha så lenge!

Hva skriver man når man har det fint?
Det er jeg ganske dårlig på.

Tenkte uansett at jeg kunne slenge inn en oppdatering på hva som skjer i livet mitt:

-Var innom TP i dag, drakk kaffe og preika piss, møtte gamle kollegaer og røyka på røykeplassen. Dessuten passa jeg på å henge masse med Lovise, for hun er så kul. Vi vanna blomstene til svigermora hennes etter jobb, haha..
-I går var det superhårdag, michelle og stine farga hverandres hår, sondre fikk sidecuts, og så sydde vi på ekstreme mengder løshår inn i dreadsa mine. Jeg har ganske poofy hår. Dessuten var det pannekakeonsdag og crazy mye oppvask etterpå
-Sett ferdig sesong 1 av dexter på 3 dager. Superdigg.

Ok.
Fy fader så kjedelig den bloggen her blir når jeg har det bra...
Kanskje jeg skal begynne å poste bilder av antrekka mine.