..At jeg nesten har glemt at de eksisterte. De vanskelige, tunge tankene mine. De som bare kjæresten får høre. All angsten. All den innesperra redselen. Jeg hadde helt glemt at jeg for ikke mange årene siden var jævlig lei meg. Og at jeg deretter, etter svaret, ble uvoervinnelig. Jeg var ikke syk. Jeg skulle studere foto. Jeg skulle leve drømmene mine.
Helt til jeg plutselig, da jeg var hjemme i Norge, ut av det blå, ble lei meg igjen. Og plutselig huska jeg ordene fra tre separate psykologer og en fastlege; "du må regne med å gå på en smell, du må regne med at du blir utbrent, du burde ikke starte full tids utdanning eller arbeid" og da innså jeg plutselig at det var det jeg hadde gjort. Jeg innså at vannet hadde steget over hodet mitt, uten at jeg engang hadde merka det selv.
Misforstå meg rett, jeg har det mye bedre nå. Jeg var hjemme i Porsgrunn i tre uker, og det var fantastisk, men det fikk meg til å innse at jeg har det mye bedre i Australia enn i Norge. I Norge blir det for mye. I australia kan jeg ta avstand. Og jeg elsker å studere foto på et så proffesjonelt nivå. Men hvorfor i helvete valgte jeg, som har et så intenst flink-pike-syndrom å studere noe man faktisk ikke kan bli best i? Jeg har et ganske irriterende problem med at jeg trenger å være superflink i alt, for å skjule at ting går i oppløsning inni meg. Og så valgte jeg å studere noe så abstrakt som fotografi. Jeg burde studert matte, hvor det er rette og gale svar. Det får meg til å føle meg trygg. Men det er kjedelig. Jeg VIL jo studere foto.
Så jeg ble besatt av skolearbeid, husarbeid, trening og et sunt kosthold. Jeg prøvde å bli flinkest i alt. Og plutselig smalt det. Jeg ble fysisk dårlig. Svimmel. Kvalm. Fikk dårlig balanse. Høy puls. Angst. Jeg sliter med det enda, selv om jeg har innsett at jeg må ta ting roligere. Slappe av. Balansere en rett mengde skolearbeid med rett mendge avslapping. Jeg får det til. Men jeg innser at dette kunne, og kan, gå til helvete.
Og jeg kan ikke la være å tenke; hvorfor tok ikke NAV de tre psykologene og fastlegen min seriøst, da jeg spurte om hjelp? Hvorfor fikk jeg bare avslag på avslag? Hadde jeg krav på mer? For jeg føler virkelig at jeg har blitt svikta av dem.
PS: det kommer bilder etterhvert.
